Eiendomssalg på Åsgård: Tromsø kommune i en skvis

Det er paradoksalt at plan- og bygningsloven, som for mange virker så firkantet, byråkratisk og fullt av krav på andre områder, kan være så mangelfull når det gjelder å temme et tøft boligmarked, skriver Bendik Hugstmyr Woie.

Det er paradoksalt at plan- og bygningsloven, som for mange virker så firkantet, byråkratisk og fullt av krav på andre områder, kan være så mangelfull når det gjelder å temme et tøft boligmarked, skriver Bendik Hugstmyr Woie. Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Mens staten og fylkeskommunen skal tjene store penger på eiendomssalg på Åsgård, får kommunen bare et enda tøffere boligmarked. Men hvilket handlingsrom har egentlig kommunen som planmyndighet?

I en lederartikkel Nordlys publiserte på nett mandag 17. november tar de opp den usosiale skandalen som er under oppseiling på Åsgård. Som Nordlys peker på selges tomta med 450 boenheter ute for 400 millioner, altså litt under én million per bolig, en pris som selvfølgelig vil veltes over på boligkjøperne.

Staten, gjennom UNN, eier 85% av tomta. De skulle selvfølgelig tatt på seg å heller drive sosial boligbygging enn å bygge til markedspris i landets dyreste boligmarkedet utenfor Oslo. Om UNN trenger penger er det noe regjeringen bør løse, det bør ikke betales med Tromsøværingers boliglån.

Dette er under enhver kritikk. Likevel mener jeg at Nordlys bommer når de kritiserer kommunen i denne saken.

Avisa skriver at kommunen gjennom å vedta reguleringsplanen for området i 2017 har åpnet for usosial boligbygging.

Tromsø Kommune skal ha sin del av skylden for usosial boligutvikling i Tromsø, det kommer jeg tilbake til, men det blir galt å si at det er fordi kommunestyret har unnlatt å bruke verktøyene som finnes når reguleringsplaner behandles .

Realiteten er at den norske plan- og bygningsloven vingeklipper kommunenes handlingsrom for sosial boligbygging i lang større grad enn i land som England, Tyskland og Danmark. Norge har et svært liberalisert plansystem på dette området.

I Danmark har kommunene mulighet gjennom planloven til å sette av en andel av boligene i en utbygging til «allmenne boliger» eid av medlemsbaserte, non profit-selskaper. I England og Tyskland kan kommunene kreve at en andel av boligene, også på privat grunn, skal selges under markedspris. Ingen av disse verktøyene har Stortinget gitt kommunene, i Norge skal alt være opp til markedet. Hvis noen boliger i en utbygging skal settes av til sosiale formål må utbygger kompenseres til markedspris.

Selvfølgelig har grunneierne mulighet til å gjøre noe annet, men når fylke og stat her velger å opptre som hvilken som helst annen kapitalist er det lite kommunen kan gjøre. Derfor er det vanskelig å være med på Nordlys sin kritikk. Med så få virkemidler blir det bare enda viktigere for kommunestyret å vedta mange nok reguleringsplaner, selv om det kan gå lenge før utbygger realiserer planene. Slik settes kommunen i en skvis hvor kvalitet kan tape for kvantitet.

Jeg mener likevel at på Åsgård ligger det meste til rette for mange gode boliger og et godt sted å vokse opp. Planens innhold er bra, og jeg har vanskelig for å tro at det er dette Nordlys angriper. Problemet er bare at så mange bare kan drømme om å kunne kjøpe sin første leilighet her.

Det er paradoksalt at plan- og bygningsloven, som for mange virker så firkantet, byråkratisk og fullt av krav på andre områder, kan være så mangelfull når det gjelder å temme et tøft boligmarked.

Ettersom kommunene er så vingeklippet som planmyndighet er det enda viktigere hva kommunen gjør med sine egne eiendommer. Her har ikke kommunen stilt opp før. Når Høyre-byrådet opprettet Arnestedet Eiendom og overdro kommunale tomter til selskapet var det med «rent finansielle formål», og deres utbygging av Mellomvegen 33 ble en helt markedsstyrt utbygging som et privat selskap fikk kjøpe seg inn i og ta del i gevinsten av. I valgkampen i 2019 tok både Høyre og Arbeiderpartiet til orde for å få solgt Valhall til maksimal verdi. Senest i kommunestyremøtet i oktober vedtok kommunestyret å overdra enda mer kommunal eiendom til det nyopprettede selskapet «Strandvegen 8», med mål om å maksimere verdien. Kun Rødt stemte mot.

Tromsø Kommune har sine svin på skogen i boligpolitikken. Samtidig må kommunen forholde seg til en plan- og bygningslov uten riktige virkemidler, og en nasjonal boligpolitikk som siden 80-tallet har vært blant Europas aller mest liberaliserte.

Rødt mener at kommunene må få tilført nye boligpolitiske verktøy gjennom plan- og bygningsloven, samt investeringsmidler til å ta dem i bruk. Kommunestyret bør uansett gå bort fra nye spekulasjonsprosjekter som Strandvegen 8.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken