Gå til sidens hovedinnhold

Ei verdifull fjære

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den første søndagen i mai møtte oss med mer enn alminnelig godt vær, og en del av dagens første spasertur gikk langs sjøen fra Fagereng til moloen nedenfor Åsgård.

Nysnøen lå som en klar krittkvit grense for flomålet langs høyresida av grusen og steinene i fjæra. Tjeld, måser, gjess og ender lot seg nesten ikke forstyrre mens jeg vandret de to kilometerne i sjøkanten. Og med et lite unntak for de hundre meterne med steinfylling ved det som tidligere var Aakres frukt- og grønnsaklager, kunne jeg hele tida gå øverst i fjæra uten å støte på spor av menneskelig aktivitet.

Ja, det er noen støer, og ei fyrlykt på veien, men på nittifem prosent av denne fjæravandringa kunne jeg gå på grus og stein og sand som så ut som om den kunne ha ligget der de siste tusen åra. Jeg så at Kvaløyveien ligger rett ved fjæra den siste kilometeren, men kunne likevel ta med meg et bynært inntrykk av nær uberørt natur.

Det slo meg at dette ikke er noen selvfølge. Vandringer på Bjerkakerstranda er en helt annerledes og betydelig mer urban opplevelse. Men selv der Multiconsult og Kiwi har sitt ruvende bygg, er Vangbergfjæra fri for spor etter gravemaskiner.

Jeg fikk lyst til å dele et ønske om at Tromsøfolk, og ikke minst de som i det lange løp skal bestemme hva som skal skje langs denne stripa mellom sjø og land, kan bestemme seg for at dette eksemplet på uberørt natur er verdifullt nok til å bevare, til glede for oss som bor på denne mestbefolkede øya i Norge.

Kommentarer til denne saken