Fiskeribladets problematisering av ordet «høsting» i forbindelse med at den gode gamle «utøvelsesforskriften» nå har endret navn til «høstingsforskriften» satte fart i den litt mindre høytidelige delen av fiskeridebatten.

I noen særdeles underholdende diskusjonstråder på sosiale medier har folk raljert over byråkrater som har lite å finne på, over språkfolk som skal spikke fliser, eller pressefolk som bare er ute etter å fyre opp under splid og spetakkel.

Alle anklager mottas med takk. De er sikkert høyst berettiget.

Ord betyr noe

Den friske diskusjonen forteller fremfor alt at språk er viktig. Ordene dine definerer hvem du er som avsender og hvem du tror du snakker til. I visshet om at vi har skarpe lesere har vår redaksjon mer enn én gang diskutert grenseganger for hvilke ord som passer til hva. For selvsagt «fisker» man med krokredskap, mens man «fanger» med garn, trål, not og teiner. Likevel benevnes alt som fiskeri, og utøverne er fiskere. Først når det hentes på land sjøpattedyr snakker vi om fangstfolk.

«Høsting» er noe man til nød har kalt taretrålernes virksomhet.

Det høstes i fleng

Men like fullt er ordet godt etablert i forvaltningens ordbok. Et kjapt søk i nettbasen Lovdata.no viser at det lenge har eksistert lover og forskrifter om høsting av hummer, raudåte, krill, haneskjell og sjøpølser. Den viktige deltakerloven har i årevis benevnt det som skjer som høsting, og i selveste havressursloven er ordet «hausting» brukt 64 ganger. Det snakkes helt konkret om «hausting med snurrevad», «haustingsfelt», «haustingsmetodar», «haustingsdøgn» med mere.

I den nyoppussede og langt mer detaljerte høstingsforskriften nevnes høsting 122 ganger, samt 67 ganger i formen «høste». Ordene «fangst» og «fiske» har henholdsvis 134 og 178 forekomster hver, så det er ikke snakk om utradering av gamle uttrykk, vi snakker om en glidende innføring av h-ordet.

Forfining

Hvorfor greier jeg likevel å hisse meg opp over en tilsynelatende udramatisk justering og tilpassing av språket i en av mange forskrifter? Jeg burde vel strengt tatt brukt mer tid på forskriftens innhold.

Fordi det er språklig jåleri av ypperste merke.

Selvsagt er det relevant å snakke om å «høste av naturens overflod» og den slags formuleringer når man omtaler næringa i fugleperspektiv. Men når ordet brukes til å forfine og fordekke detaljene i det man egentlig holder på med, bør vi reise bust.

Fordekning

Personlig redigerer jeg flittig når pressemeldingene fra oppdretterne tikker inn med budskap om planer om «høsting» av x antall tonn «biomasse» i neste kvartal. Er det ikke slakting av levende fisk de planlegger? Blod og drap?

Jo, det er akkurat det vi holder på med i både oppdrettsnæringa og fiskerinæringa. Knivstålet blinker og blodet flyter, vet vi. Men slik kan ikke de omdømmebevisste oppdretterne beskrive virksomheten sin i nærheten av urbaniserte investorer. Og slett ikke i nærheten av fintfølende konsumenter som ikke har lyst å tenke for mye på at det skinn- og beinfrie filétstykket på tallerkenen har vært en levende skapning.

Fortegning

Og hva med den kontroversielle raudåtetrålinga? Sjekk brosjyren – de høster de også. Det høres fint ut, ikke sant? Hiv inn «bærekraft», «fornybar» og et par buzz-ord til, så begynner det å ligne noe. «Godt for planeten» heter det i selskapets slagord.

Vi som har fulgt debatten om akkurat den virksomheten vet at kritikerne drar helt andre slutninger og bruker helt andre ord.

Stå opp for hva vi er

Ord er viktige fordi de definerer ståsted, og dermed kampen om virkelighetsbeskrivelsen. Til sist også sannheten. Derfor bør vi ha et juridisk språk som omtaler handlinger som det de er. At dette ikke ble satt på spissen og kommentert av Språkrådet før vi fikk en forskrift med ordet i front er egentlig merkelig. Men når lunta først er tent bør vi som representerer den siste veidemannsnæringa stå opp for hva vi er: Jegere, fiskere, fangstfolk og sankere.

Som høster av naturen.

Men vi drar ut ikke ut på høstingsfeltet i høstingsbåten vår, vi høster ikke med juksa og snurrevad, og vi har så visst ingen planer om å høste kval. Akkurat like lite som andre folk høster elg i skogen eller gris fra fjøsen.

Naturlig å ta liv

Dyrene vi tar livet av for å skaffe oss selv inntekt og kundene våre førsteklasses mat er individer. Vi kaller dem ikke «biomasse» eller noe annet kjønnsløst, verdiløst begrep. Fisken, krabben, kvalen og selen er vesener av kjøtt og blod som vi respekterer og har følelser for. Vi har ikke behov for å pynte oss med fremmedgjørende ord som skaper avstand til det vi driver med.

Jeg sier «vi», selv om jeg ikke leverer min fangst for penger. Men jeg har vokst opp med å fange og drepe sin egen mat som en naturlig handling.

Takk for maten

Folk som jevnlig vender seg til Mekka i bønn har en fin skikk med å takke Gud for hvert et liv de tar for føden.

Mange norske fiskere tar av seg hua når de lander storkveita.

Den er fanget, drept og levert for vår hånd. Og vi kan stå der med hua i hånda, med ryggen rak.

Min sønn, som er først i 20-årene bemerket skikken med en stille takk for hvert liv vi tar da vi lå med håndjuksa på heimsjøen en blankstille seinvintersdag og lempa inn fangst. Jeg var enig. Og jeg var stolt over det vi holdt på med.