Det er 18 år siden lærerne ble påtvunget en ny forhandlingsmotpart i tariffoppgjørene. Det var Bondevik II-regjeringen som en januardag i 2003 sendte ut denne meldingen: «Litt senere på dagen i dag fremmes en kongelig resolusjon i statsråd om overføring av forhandlingsansvaret for lærerne til kommunene og fylkeskommunene.»

Det var ingen forhandlinger eller drøftinger i forkant. Informasjonen fikk vi en liten halvtime før vedtaket ble fattet. Vi ble rasende!

Skolenes landsforbund hadde tidligere uttalt at å gi fra seg forhandlingsretten ville svekke statens muligheter til skolepolitisk styring og at et enhetlig skoletilbud og skoleutvikling krevde statlig styring og samordning. Vi argumenterte videre med at avtaleverket hadde en skolepolitisk styringsfunksjon på viktige områder. De områdene dette særlig gjaldt var ressurstilgang til undervisningstiltak, rekruttering av undervisningspersonell og ledelse i skolen. Vi fikk full støtte fra LO og LO Stat.

For noen-og-seksti år siden kom Stortinget til den motsatte konklusjonen. Da ble forhandlingsansvaret overført fra kommuner og fylkeskommuner til staten. Bakgrunnen for overføringen var at det hadde utviklet seg svært forskjellige lønnsvilkår i landet. Det var et ønske om en enhetlig standard, lik behandling av offentlig ansatte, samt at staten uansett betalte mesteparten av lønnsutgiftene.

Men til tross for alle advarsler om hva som kunne skje, gjorde altså Bondevik II-regjeringen en politisk helomvending i spørsmålet om lærernes forhandlingsmotpart.

Resultatet kjenner vi: 18 år med lønnsnedgang og synkende status. 18 år med stadig økende krav om rapportering, dokumentasjon, kartlegging og kontroll. Kort sagt, 18 år med mislykket skolepolitikk som har resultert i sviktende rekruttering og en gryende flukt fra læreryrket. Alle lærerstreikene vi har vært gjennom har ikke klart å stoppe denne utviklingen. I beste fall har vi klart å bremse litt.

Eksperimentet med KS har nå vart lenge nok. Det vil være en stor fordel for ansatte ved norske skoler å forhandle direkte med den som bestemmer lover, forskrifter og det meste av rammeverket rundt hvordan skolen skal være og utvikles – altså staten. KS blir her bare et unødvendig mellomledd. Et mellomledd hvis fokus er først og fremst å begrense kommunenes utgifter. Det vil selvsagt også være en fordel for fagforbundene å forhandle direkte med den som sitter på pengesekken.

Det er nå på tide at alle partiene som er representert på Stortinget tar en skikkelig evaluering av det som skjedde i 2003/2004. Vi tror de kommer fram til samme konklusjon som Stortinget gjorde for noen-og-seksti år siden.