Gå til sidens hovedinnhold

Du store kineser!

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi har mange uttrykk i språket vårt som ikke alltid er så lett å forstå betydningen av. Utrykket i overskriften har mindre med størrelsen på kinesere å gjøre, men mer med overraskelse. Det er også et uttrykk vi har til felles med danskene – som vi jo hang temmelig tett sammen med helt frem til etterdønningene av Napoleons-krigene for over 200 år siden.

Grønland er et annet land Norge på ulike måter også har hengt tett sammen med. Vi ser ofte mot vest, men som regel hopper vi av en eller annen grunn over verdens største øy og kikker heller rett mot Amerika. Men Grønland er nærmere, og historisk knytter Erik Raude og Hans Egede oss sammen. Gjennom århundrene har vi nordmenn også utnyttet ressursene i Grønland – være fiske eller selfangst i Vesterisen. Eller i nyere tid, hvor f.eks. en nord-norsk entreprenør står bak en av de få aktive gruvene på vestkysten av Grønland.

Men vi nordmenn blir småfolk når vi ser på noen store, og i den siste tiden temmelig kontroversielle, gruve-prosjektene i Grønland. Og bak, i skyggene av disse prosjektene, står det et land som på mange ulike vis manøvrerer seg inn i nord – Kina. Direkte eller indirekte. Da jeg bodde i Nuuk noen år tilbake, var det f.eks. planer om en jerngruve drevet av et kinesisk selskap innerst i Nuukfjorden, ja faktisk delvis under innlandsisen. Senere var det også diskusjoner om at kinesiske selskap skulle bistå med store flyplassutbygginger i Grønland. Noe som ble effektivt stoppet av Danmark. I neste omgang økte dog Danmark bevilgningene slik at det likevel ble fart i utbyggingene.

De nyeste prosjektene hvor det også er kinesiske interesser i bakgrunnen, er to foreslåtte gruver for sjeldne jordarter – en type ressurser som Kina nesten har monopol på - sør i Grønland. Prosjekter som på grunn av miljøbekymringer knyttet spesielt til uran, har ført til bytte av regjering i landet. Kriser og slikt er populært stoff i media, og om man blander krisen sammen med regjeringer og kanskje litt stor-politikk, så er det mulighet for oppmerksomhet: årets valg i Grønland ble for første gang på mange år behørig dekket ikke bare i norske medium, men også internasjonalt.

Årets valg i Grønland fikk altså langt bredere dekning enn hva man er vant til å lese om fra Nuuk og Narsaq. Sist gang internasjonal presse rettet pennen mot Grønland, var når den forrige amerikanske presidenten i 2019 foreslo at USA like godt kunne kjøpe hele landet. Som igjen kanskje også hadde litt å gjøre med andre lands interesse – f.eks. fra Kina – for Grønland og ressursene i landet. Men USA har slett ikke lagt sin interesse for Grønland til side: allerede denne uken er det planlagt et besøk av USAs nye utenriksminister, Antony Blinken, etter at han og andre har vært i Reykjavik på ministermøte i Arktis råd.

Slik hører vi mest om Grønland når strategiske beliggenhet, stormakters rivalisering og ressurser møtes på den store øya. Som nordlending i Grønland har det vært fascinerende å kunne sammenligne Grønland - eller ‘Nord-Danmark’ som det en gang ble kalt - med Nord-Norge.

Som i Grønland har vi også i Nord-Norge stormakter og geopolitikk. Vi i Nord-Norge får stadig høre at vi er ‘strategisk viktig’: med Russland i øst, og amerikanerne vel på plass, med atomubåter i Tromsø og gjennom mange år ved den store hvite kuppelen i Vardø. Og når Kina forsøker å manøvrere seg inn i Grønland, ja så er de allerede på plass her hos oss. Kinesiske interesser er inne i mange selskap og ulike prosjekter, et par eksempler i Nord-Norge er byggingen av Hålogalandsbrua utenfor Narvik og Elkem med sin store kvartsittgruve i Tana. Og sannelig er ikke kineserne også med i diskusjonen om tog til Narvik via våre naboland.

Og tog eller ikke tog, har jo vært mye omtalt i media den siste tiden. Eller egentlig de store investeringene knyttet til jernbane nord for Fauske, investeringer de fleste i Nord-Norge ønsker. Grønland ønsker også investeringer. Noen vil hevde at det sitter langt inne å investere med noe som monner i nord. I alle fall helt til kineserne tilbyr seg å bidra. Som Kuupik Kleist - tidligere statsminister i Grønland – sukket på et seminar om sjeldne jordarter nylig: «det eneste Danmark og Europa vil, er å hindre andre i å investere i Grønland - uten at de vil invester selv!»

I Grønland er den nye regjeringen etter valget for litt siden kommet i gang. I Norge er vi begynt å rigge oss klar til en valgkamp for høstens Stortingsvalg. Her i Nord-Norge skal vi i den kommende tiden høre flere ord om alt det samme vi har hørt før. Dilemmaet, både for Nord-Norge og for Grønland, er som det alltid har vært: de fleste som mener og snakker mest, de sitter langt unna. Vi som bor i nord er nok oppmerksomme på utredninger og annet, men vi er nok tross alt mest opptatt av å leve gode hverdagsliv.

Men utenom utredninger, rapporter og store ord, kan det hende at alle – også vi i nord - bør bli enda mer oppmerksom på den økende interessen fra en fremvoksende stormakt enda lengre bort enn Oslo eller København. I Nord-Norge er det kanskje naturlig å vektlegge stormakters militære tilstedeværelse landsdelen vår og havet utenfor er på mange måter der ‘øst møter vest’. Foruten slik synlig militær tilstedeværelse, er det også en annen økonomisk og ressursmessig tilstedeværelse som for folk flest er vel så viktig. Hvordan økonomien ivaretas og utvikles i vår nordligste landsdel er det mange meninger om, og det er mange meninger om sammenhengen mellom økonomisk, samfunnsmessig og spesielt strategisk utvikling.

Det er komplekse sammenhenger mellom politikk og samfunnsutvikling og ressurser. Slikt er ikke alltid så lett å forstå betydningen av. Noen ganger er det lettere å se seg selv når man kikker i et speil. Nord-Norge har et stort speil i vest – i Grønland. Så langt er det ingen tog hverken i Grønland eller mesteparten av Nord-Norge. Og det er heller ingen kinesere i speilet – i alle fall ikke i Grønland.

Kommentarer til denne saken