Ingen ting i Norge vokser mer enn inntektene og formuene til de aller rikeste. Og antallet ultrarikinger bare vokser og vokser. De blir flere og flere. Mens Norge i 2009 var nr. 7 på listen over andel ultrarike i verden, klatrer vi oppover hvert eneste år til fjerdeplass i 2011. Professor i økonomi ved Norges Handelshøyskole, Ola Grytten, kalte det «et paradoks». Og etter 2011 har forskjellene mellom rikingene og alle de i Norge som nå strever med å betale strøm og kjøpe vanlige dagligvarer bare økt og økt. Ifølge magasinet Kapitals årlige liste over Norges 400 rikeste bor det nå 180 milliardærer i Norge – det høyeste tallet noensinne. I 2018 hadde de 1 prosent rikeste hele 15 prosent av all inntekt. I 2022 er forskjellene betydelig større. De 1 prosent rikest i Norge disponerer ifølge offisielle tall rundt 10 prosent av inntektene i landet. Det virkelige tallet er 20 prosent, altså dobbelt så høyt, sier SSB-forsker Rolf Aaberge til forskning.no. Det er de aller rikeste som betaler minst skatt i Norge. De hover inn og gir fra seg minst mulig. Forskerne ser nå at inntektsulikheten i landet vårt er mye større enn de offisielle tallene har vist. Norge er i ferd med å bli et typisk forskjellssamfunn der forskjellene mellom fattig og rik bare øker og øker. At det skjøt fart under Ernas Høyreregjering – noe folk allerede ser ut til å ha glemt- er ikke noen overraskelse. Sånn er Høyre-politikk; Mest til de som allerede har mest. Smuler til alle andre. At det samme skjer med AP og SP i regjering er betydelige verre. Kaksen Stein Erik Hagen sa det rett ut for noen år siden: Røkke er på lag med AP. Det var kanskje ikke helt riktig, men det var altfor nær en sannhet. Arbeiderpartiets knefall for frie markedskrefter har gjort vegen bred og god for rikingene. Og som tidligere statsminister Odvar Nordli sa en gang: Et langt liv har lært meg at markedskreftene enda ikke har løst et sosialt problem – ikke et eneste ett! Finansminister Trygve Slagsvold Vedum har allerede talt alvor til folket og annonsert at nå må livreima strammes inn. Med nytt statsbudsjett skal det kuttes i alt det som betyr noe for vanlige folk, mens rikingene får fråtse videre. Det er en alvorlig sannhet – og hva gjør Jonas Gahr Støre med det nå?

I 2020 omtalte selveste Trygve Hegnar i sin egen avis Kapital at Kjell Inge Røkkes investeringsselskap Aker ASA hadde gått til innkjøp av et Falcon 8X privatfly, til en prislapp på 505 millioner kroner. Røkke har naturligvis i tillegg et litt mindre fly, et Beechcraft King Air B200, som benyttes til kortere flyvninger. Ja da, det må til. Petter Stordalen flyr også høyt og fort i et hundremillioners privatfly samtidig som han gladelig mottok noen titalls millioner i koronastøtte uten at han faktisk hadde tapt de pengene. Også pandemier går det an å tjene millioner på. Flyr høyt og fort i egne privatfly gjør også milliardæren Olav Nils Sunde og mangemilliardær Jakob Hatteland – for ikke å snakke om Reitan-familien med sin to privatfly. Høye matvarepriser lønner seg – for noen. Og Stein Erik Hagen må selvsagt fly høyt og ofte for å få strøket hvitskjorter og sydd i nye skjorteknapper i England. Det skulle bare mangle!

Sannheten er at Norge er et av verdens aller beste land for milliardærer med tanke på å samle seg nye milliarder. Norge – milliardærenes lekegrind og badeland. Sånn er Norge blitt.

Likevel velger Kjell Inge Røkke nå å flytte fra Norge. Han vil ikke lenger bidra til fellesskapet I landet vårt. Han sparer omtrent en million skattekroner pr. dag på flyttinga. For et år sida flyttet Bjørn Dæhlie til Sveits – fra et litt usikkert skatteparadis i Bø i Vesterålen. Han bodde jo ikke der – han bare lot som om han bodde der. For skattens skyld. Han hadde åpenbart glemt det et fantastisk og rikt norsk idrettsmiljø hadde gitt han gratis og dermed bygd han opp som toppløper med solide millioninntekter. Premiepenger som tillot han å bli stor næringslivsaktør med stadig voksende inntekter mens han koste seg med gutta på tur tett fulgt av Kjendis-TV2 – som igjen ga bedre pluss på kontoen. Samtidig som Witzø-familien og mange andre eiere i oppdrettsnæringen holder på å drukne i kombinasjonen av lakselus og milliardinntekter – i hard kamp for å redusere skatten og bidrag til fellesskapet som laksen vokser seg feit i.

Det er lett å bli beskyldt for misunnelse. Jeg misunner ikke milliardærer og mangemillionærer ei eneste krone. Luksusen og suget etter stadig mer rikdom kan de få slite med selv. Vi er mange som har levd lenge nok til å vite at luksusforbruk er som narkomani – det gir aldri fred. Det gir ingen lykke. Det er et evig jag etter mer – mer. Men jeg vet også at stadig flere- mange hundre tusen mennesker i Norge virkelig sliter med å få mat nok i huset og penger sånn at ungene kan få delta i aktiviteter sammen med andre. At mange snart må forlate hus og heim fordi utgiftene vokser dem over hodet. At psykisk syke og russyke ikke får hjelp og behandling fordi Norge visstnok ikke har penger nok til det. At kreftpasienter får redusert behandling og ikke kan få de medisinene de trenger. Så sant å si: Jeg er provosert av rikingenes evige klaging over at de må bidra med litt de også. Ja, jeg er rett og slett drittlei!