Men jeg er minst like rystet over vårt svar på aggresjonen, opptrapping, våpenleveranser og boikott til og med innen kunst og kultursektoren – dette er de kretser i Russland hvor det er flest av de motstandere av krigen som trenger vår støtte. Det virker som verken politikere eller folk flest, skjønner hva det vil si at verden er full av atomvåpen. Å forberede for krig kan aldri gi fred, det gir en garanti for evig usikkerhet. Vi er i en konstant balanseakt på kanten av evigheten.

Lærdommen av Ukraina er hvor utålelig Russland opplever amerikansk utfoldelse i sine naboland, likevel fyker Norden videre inn i USAs favn. Et USA i politisk oppløsning og under stadig sterkere kontroll av de kreftene president og general Eisenhower advarte mot. Etter angrepet har media stimulert den ensidige, enøyde, krigsrus som en krig gjerne utløser. Dyrket fortellingen om overfall på et fritt land og glemt hvor sterkt USA var inne i Ukraina med våpen og militær opptrening, Joe Bidens sønn, riksrettsaken mot Trump for misbruk av ukrainske forbindelser til å vinne presidentvalget. Og at USAs utvidelse av NATO østover fikk nettopp de konsekvenser det ble advart mot.

Å tenke åpent og fritt om årsaker og veier fremover mot varig fred fører i en krigssituasjon lett til anklager om å støtte feil side – men oppleves likevel nødvendig. Nesten alle diskuterer ut fra verden som den (uforanderlig) er, mitt tema er hvordan den (uomgjengelig nødvendig) snart må bli, om vi skal ha sjanse til å overleve - det er to forskjellige diskusjoner. Vi vil alltid ha Russland som nabo og trenger et godt naboskap. I så måte har USA og NATOs politikk i Europa vært en sann katastrofe og nå blir den bare verre.

Refleksjon, realisme og sannhet er avgjørende for å skape fred. Krigsrusens ubalanserte og uhistoriske bilde er farlig for alle parter. Vi som elsker USA ønsker oss noe annet enn det militærregime vi nå ser. Det USA som er en fare både for seg selv og verden bør vi ikke styrke ytterligere. Det politiske systemet er i dyp krise, prisgitt pengeinteresser og et republikanerparti som leker med borgerkrig og vil hyle fusk om ethvert valg det ikke selv vinner. Landet trenger sine ressurser på hjemmebane, ikke baser i Norge og 80 andre land, men en ny verdensorden hvor pengene kan brukes til offentlig helsetjeneste, boliger for hjemløse, reparasjon av broer og infrastruktur, vi bør befri USA fra seg selv.

I kjølvannet av krigen har vi i Norden fått noen overilede og dårlig demokratisk forankrede beslutninger om økt og permanent amerikansk nærvær. Vi har demokrati, men ikke på dette feltet. Jeg har siden før stortingsvalget stadig minnet om USAs egne, åpne, utsagn om at basene ikke handler om å beskytte Norge militært, men om å destabilisere og knekke Russland. En så grunnleggende advarsel fra høringsrunden står ukommentert. Men en ny balanse i verden er under utvikling. Det store flertall av verdens nasjoner avslo i FN å delta i boikott av Russland. De ønsker, slik Lavrov har formulert det, å sette foten ned for et USA som uavbrutt fører kriger og tar økende plass i verden.

I basesaken er de alvorligste innvendingene i høringsrundene, om at USAs egentlige motiv er å skade Russland, møtt med rungende taushet. Jeg gjentar enda en gang min bønn gjennom det siste halvåret om at vi trenger en grundig nasjonal diskusjon av Norges veivalg fremover. Stortinget bør utsette sin avstemning om baseavtalen, ellers bør regjeringen ta en grundig tenkepause før avtalen iverksettes.