Gå til sidens hovedinnhold

Distriktsutvikling – til beste for alle nordmenn!

Kommende distriktspolitiske diskusjoner bør ha et annet og sunnere grunnperspektiv enn fokus på å bevare støtteordninger: Hvordan kan distriktene så langt det er mulig leve av egen innsats og egne innsatsfaktorer?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Distriktspolitikk er blitt et av de største fokusområder foran neste års valgkamp – det er bra. Allikevel er det en utfordring med den smale, polariserte og populistiske debatten som også mediene bidrar til. Å sette opp nordmenn mot hverandre med forenklede budskap om at noen lukrerer på andre, at noen er mer viktige enn andre og suksessivt forfordeles eller det motsatte, selger tydeligvis aviser. En distrikt-mot-by- og oss-mot-dem-debatt som ødelegger for det debatten burde handle om: Bærekraftige og levende lokalsamfunn i hele Norge – og hvordan det er til beste for hele nasjonen!

Norsk distriktspolitikk må sies å ha vært og å være vellykket – sammenliknet med mange andre land. Gjennomgående politisk regulering – utjevning og omfordeling av ressurser via statlig utjevningssystem, støtte- og tilskuddsordninger - oppfattes av de fleste som kjernen i vår distriktspolitikk. Dette systemet er imidlertid under økende press. Oljeinntektene går ned, og internasjonale avtaler blir mer begrensende for støtte- og tilskuddsordninger. Et stadig mer aktuelt spørsmål blir: Hvordan kan vi innenfor disse nye økonomiske og juridiske rammer innrette distriktspolitikken slik at vi sikrer bærekraftige og robuste, selvgående lokalsamfunn som med glede bygger opp om nasjonale mål for velferd, klima og miljø? Og slik videreføre en av vårt lands største verdier – et rikt natur- og kulturlandskap med bosetting over hele landet?

I høst har to regjeringsoppnevnte utvalg, distriktsnæringsutvalgetog demografiutvalget, lagt frem hver sin NOU. Begge utvalg har grundige analyser av status i distriktssamfunnsutviklingen, og konkluderer ikke uventet helt likt: Distrikts-Norge avfolkes og sentralisering truer på sikt næringsutvikling, verdiskaping og velferd. Verdiskapingen i de minst sentrale kommuner er, dersom man holder finanssektoren utenfor, betydelig større enn i storbyene, målt etter kroner pr. ansatt. Allikevel er sysselsettingen i distriktene lav. Sammen med unge menneskers bostedspreferanser bidrar en smal bransjestruktur med lite personalintensive næringer, som kraftproduksjon, landbruk, fiskeri og havbruk, til sentralisering – en utvikling de færreste både i bygd og by ønsker seg.

Politisk oppfølging av begge utvalgene bør ha som mål «å snu på flisa» og å se nye perspektiver, sammenhenger og synspunkter på grunnleggende forutsetninger og tankegang rundt distriktsutvikling enn de som er fremherskende i den offentlige debatten.

Norges naturressursrikdom ligger i distrikts-Norge. Det gir oss en unik anledning til å snu vår tenkning rundt fremtidens distriktspolitikk: De distrikter som avstår verdifulle naturressurser til storsamfunnet bør beholde en rettmesssig, lovfestet andel av verdiskapingen som gjøres på lokale naturressurser, som et fundament for egen økonomi og velferd. En del av ekte lokaldemokrati er lokal beskatningsrett og rett til «å ta seg betalt» for bruken av lokale naturressurser - det være seg olje og gass, vannkraft, vindkraft, havbruk, utmarks- og mineralressurser, hytteutbygging og deltidsinnbyggerfenomenet, turisme og reiseliv for å nevne noen - etter ytelse-mot-ytelse- og forurenser-betaler-prinsippet. Det vil også være et incentiv for kommunene til å støtte opp om nasjonale mål for fornybarutbygging og næringsutvikling av ulik karakter, dersom man lokalt er sikret rettighetsfestede direkteinntekter gjennom konsesjons- og skattelovgivningen. Samtidig er det viktig å poengtere at beskatningen ikke må bli et hinder for lønnsomheten i de bransjer som driver med ressursforedling; derfor må beskatningsgrunnlaget være den ekstraordinære avkastningen som er på ressursbruken.

Lokal foredling av naturressurser var nettopp grunntanken da man anla vannkraftregimet for hundre år siden, hvor ressursdistriktene ble gitt en direkte og lovbestemt rett til en andel av verdiskapingen – en ærerik del av nasjonsbyggingen! Overføringer og utjevninger skal sørge for mest mulig like levekår over hele landet, men det må komme etterpå, som en statlig «restoppgave». Distriktspolitikkens første linje bør være som i økonomien ellers: Verdiskaping basert på egne krefter og egne ressurser først, deretter utjevning gjennom tilskudd og overføringer. Dette står i kontrast til den mer allmenne grunntanke i distriktspolitikken: Utjevning først, uten verdiskapingsprinsippet i bunn!

Fremfor en destruktiv debatt om hvem som utnytter hvem i dette landet, burde vi samle oss om arbeid for utvikling av selvbergende distriktssamfunn som tjener på å stille sine naturressurser til disposisjon for storsamfunn og næringsliv, samt et større fokus på brukertall fremfor innbyggertall i distriktene slik at vi sikrer bærekraft lokalt, nasjonalt og globalt!

Kommentarer til denne saken