Den 5. januar 2021, for to år siden, gikk alarmen i Arbeiderpartiets hovedkvarter på Youngstorget.

Senterpartiet ble målt til 21,3 prosent på Norstats måling for NRK og Aftenposten. Partiet var større enn Arbeiderpartiet, som var degradert til landets tredje største parti.

Hva kunne Arbeiderpartiet gjøre? Uansett hvilket bakspeil Jonas Gahr Støre så seg i, så han skyggen av Trygve Slagsvold Vedum som pustet ham i nakken.

Arbeiderpartiet var - den gang som nå - på vei mot grunnstøting under Støres ledelse. Strategien ble å låne Senterpartiets klær.

Slik lyktes Arbeiderpartiet med å tette lekkasjene i skuta og stabilisere den frem til 26 prosent og rød-grønn valgseier høsten 2021.

Valget i 2021 var et slags episenter for et distriktsopprør som hadde vokst lenge og funnet en klangbunn over hele landet.

Noen sterke symbolsaker målbar summen av opprøret, Nesna, Troms og Finnmark, fødestuer over hele landet.

Resten er historie. Støre dannet regjering, men oppslutningen begynte rask å synke. Den siste tiden helt ukontrollert.

Nå tror Arbeiderpartiet at de kan vinne tilbake tapt terreng ved å bytte PR og slagord, men beholde politikken. Det har blitt for mye vanlige folk og for lite Oslo og for lite NHO.

Hovedstadens offentlighet forklarer regjeringens kollaps på sin egen måte. For det første ved å fortelle hvilket feilgrep det var av Arbeiderpartiet å velge distriktene fremfor middelklassen i Oslo.

Det andre er å avblåse distriktsopprøret, etter hvert som Senterpartiet har sunket ned mot og under sperregrensa.

Men dette er helt feil analyse.

Å spørre om distriktsopprøret er over er også gal måte å stille spørsmålet på.

En meningsmåling hos NRK i forrige uke viser hvorfor. Den viser at Senterpartiet og Arbeiderpartiet står langt sterkere lokalt enn nasjonalt.

Det er med andre ord stor forskjell på hva folk svarer når de blir spurt om hva de skal stemme ved kommunevalget til høsten, og hva de ville svart om det hadde vært stortingsvalg i morgen.

Dette betyr at det vi har sett på meningsmålinger etter valget i første rekke er en sterk mistillit til regjeringen og beslutninger som blir tatt i det sentrale regjeringsapparatet.

Det handler om strømprisene og mangel på evne og vilje til å regulere markeder som ikke fungerer.

Men NRK-målingen viser at mistilliten ikke i like stor grad er knyttet til regjeringspartienes lokale ordførere og tillitsvalgte. Mange av dem står fortsatt sterkt i sine lokalsamfunn. I Høyanger, Narvik og Rendalen.

Senterpartiet og Arbeiderpartiets dramatiske fall på meningsmålingene er neppe noe tegn på at distriktsopprøret er over.

Det er sannsynligvis motsatt. Det er et tegn på at distriktenes misnøye og følelse av marginalisering er tilstede. Men at det nå kommer til uttrykk av skuffelse over en regjering som skapte forventninger som ikke er innfridd.

Distriktsopprøret har bare flyttet på seg. Og kommet tilbake til overflaten i form av en konfliktlinje mellom Senterpartiets og Arbeiderpartiets statsråder - og partienes tillitsvalgte ute i landet.

Denne misnøyen med egen regjering vil øke ytterligere i september. Da kommer mange ordførere til å miste makt og kjede, etter å ha blitt dratt ned av en historisk upopulær regjering.

Sentrum mot periferi er ikke noe som går over i Norge. Det er en latent skillelinje, for å låne begrepet fra den nordnorske politiske sosiologen Stein Rokkan.

Og i Norge er lærdommen gang på gang at hvis politikere ikke forstår dette - da kommer distriktene tilbake med stor kraft, igjen og igjen.

Dette burde sitte i ryggmargen på alle som skal forstå norsk samfunnsliv. Erna Solberg og Høyre har knekt koden. Også hun har forstått at hun ikke kan vinne valg som et rent byparti.

Legg merke til hvordan hun nå reiser rundt i Norge med Widerøe som en statsminister i permisjon. Deler av fortellingen hennes handler om hvordan kommuner og næringsliv i Norge skattes ihjel av sentrale myndigheter.

Hver gang den politiske eliten overser eller glemmer den mest latente skillelinjen i samfunnet, er det en naturlov at konflikten vokser eller finner andre kanaler.

Skjalg Fjellheim er politisk redaktør i Nordlys.