Gå til sidens hovedinnhold

Distriktet leve!

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nordland fylkesting vedtok onsdag en uttalelse fra SV der vi krever et nasjonalt mål om folketallsvekst i distriktene. Ting ikke kan fortsette som nå, for uten handling blir distriktene først et gamlehjem og så en kirkegård. Så hvorfor et nasjonalt mål om folketallsvekst i distriktene?

- For det første er det enkelt og forståelig mål som folk kan forholde seg til. Det blir alt for mye snakk om sentralitetsindeks, virkemiddelapparat, demografi, personrettede tiltak osv. som gjør debatten uoversiktlig. Mangel på klare målsetninger bidrar til frustrasjon og oppgitthet.

- Folketallsvekst i distriktene er det distriktspolitikken handler om! Definisjonen på et godt sted å bo er et sted der folk ønsker å bo, så hvis vi ikke klarer å endre folketallsutviklingen har vi mislyktes i å gjøre hele landet til et godt sted å bo. Da er det ikke geografien eller folkene det er noe feil med, det er politikken. Et mål om folketallsvekst i distriktene er et mål om større geografisk likeverdighet, og det er helt nødvendig.

- For det tredje vil et slikt mål skape forventninger, og dermed en forpliktelse for våre folkevalgte. Da Kristin Halvorsen lovte full barnehagedekning var det ikke noe mer å snakke om - den rødgrønne regjeringen måtte levere på et mål som hadde vært diskutert i tredve år. Man kan snakke døgnet rundt om distrikt, men hvis man ikke har noe faktisk mål for hva som skal skje, kan man heller ikke settes til veggs når ingenting hender.

Hvilke tiltak er det så som er nødvendige for å få dette til? Det enkleste svaret at alle monner drar, men det må være mange nok, og sterke nok tiltak til å nå knekkpunktet der distriktene fremstår som attraktive:

- Et element er penger, i form av f.eks. utvidede soner for skattereduksjon/studielån-nedskriving, billigere/gratis barnehage, flyttetilskudd m.v.

- Et annet er infrastruktur, med tilgang på bredbånd, 5G, gode veier, større bo- og arbeidsmarkedsregioner (herunder Nord-Norgebanen, som vil knytte sammen aksen Bodø/Tromsø på en måte som vil utløse stor vekst og fremtidstro, samt kutte store klimagassutslipp).

- Et tredje element er sikkerhet og helse, der vi må inn med flere ambulanser, styrking av sykehustilbud, og en kraftig innsats for rekruttering. Dette siste behovet krever bl.a....

- Et styrket tilbud av høyere utdanning i distriktene, med kortere avstander og større studietilbud. Uten dette vil mangelen på spesielt sykepleiere og lærere om få år bli katastrofal.

- Næringsutvikling. Vurdere å utvide sonen for, og senke nivået på arbeidsgiveravgiften ytterligere. (I prinsippet kan vi gjøre den negativ, og subsidiere lønna til hver ny ansettelse i distriktene.) Virkemiddelapparatet må også skrus helt om. Eksempel: Innovasjon Norge gir i dag 49% av midlene til de fire største byene, fordi innovasjonshøyden er så stor. Dette gir en selvforsterkende effekt der distriktene i mindre og mindre grad blir innovasjonssteder, og mer og mer blir en ressursbank. Staten må også inn og gi lån/garantier til utvikling av ny grønn industri som f.eks. batterifabrikker, hydrogenproduksjon, biogassanlegg osv. Alle disse vil av ulike grunner ofte ligge i distriktet.

- En endring av den strukturelle underprioriteringen av distriktene. Noen tilfeldig eksempler for å vise poenget: Når Oslo har en tredjedel av de statlige arbeidsplassene, er det noe alvorlig feil. Når Oslo har 55 000 elbiler, og Finnmark 615 er det ikke tilfeldig (Ladeinfrastruktur!). Når Norsk Filminstitutt gir 79% av midlene til Oslo og Akershus, og bare 9% av midlene til Nord-Norge gjør det noe med næringa. Når skoleelever ikke vet noe som helst om Nord-Norge, fordi pensum nesten ikke lærer dem noe om landsdelen, er det en del av en selvforsterkende virkelighetsoppfatning der hele vår landsdel blir usynlig og uaktuell som bosted. Når det bygges superbredbånd i tunneler rundt Oslo slik at folk skal kunne streame HD-video på tur til jobb, mens det ikke engang er mobildekning på Nordlandsbanen, sier det alt om hvilke grupper og behov som prioriteres. Når Jernbanedirektoratet utreder Nord-Norgebanen, og konstruerer regnestykker som er så åpenbart feilaktige at hele utredningen bare må legges i en skuff, har vi nok et eksempel på et statlig organ som bidrar til den selvforsterkende sentraliseringen vi har sett over mange år.

- Positivitet, fremtidstro og muligheter. Dette siste kan bare komme som et resultat av en massiv og langsiktig satsing på distriktene. Stortinget må si at dette skal og SKAL vi få til, og legge pengene på bordet.

Jeg er helt uenig i vurderingen om at vi ikke "kan" endre befolkningsutviklingen. En slik konklusjon legger som premiss at politikken i fremtiden blir mer eller mindre lik det den har vært, og det er nettopp poenget: Dette må endres! Det er helt innlysende at politiske avgjørelser kan og vil styre hvor folk bor, det handler bare om å prioritere dette høyt nok. Et tenkt eksempel: Hvis man ga ti prosent skattereduksjon i distriktskommuner, ville det få noen til å flytte fra byen? Hva med tjue? Tredve? På et eller annet nivå blir bygda så attraktiv at folk flytter.

Nå er skattenivå bare en av mange faktorer, så det er summen av distriktsinnsats over et bredt spektrum av tiltak som vil avgjøre om vi når dette knekkpunktet eller ikke. En generell påstand om at dette ikke er mulig, er derfor mer et utsagn om hvilke politiske prioriteringer man selv ser som ønskelige og mulige, enn en virkelig vurdering av hva som påvirker hvor folk bor.

Distriktet leve!

Kommentarer til denne saken