Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Krigen i Ukraina har sendt sjokkbølger gjennom hele Nato-alliansen, og forsvarsstrategien er i endring. Alliansen er på vei bort fra en strategi ensidig bygget på det vi i Norge har kalt operasjonell nektelse, og på vei mot en ambisjon om kontroll: At stående styrker skal hindre Russland å bryte seg inn på naboenes territorium.
Norsk forsvarsstrategi har hittil ikke hatt som ambisjon å hindre en russisk styrke å ta seg inn og etablere seg i Finnmark. Den største konsentasjonen av landmilitære styrker har vært lokalisert til Troms. Her skulle Brigade Nord sørge for å holde flyplasser og havner åpne, og under norsk kontroll, for å gjøre det mulig å motta allierte forsterkinger.
Etter et angrep skulle man bruke tid på å sette opp en multinasjonal styrke som skulle hindre videre russisk fremrykking, og så gradvis ta tilbake det territoriet som russerne hadde skaffet seg kontroll over i den innledende fasen av overfallet.
De russiske styrkenes barbariske fremferd i de okkuperte områdene i Ukraina har gjort et dypt inntrykk. Vilkårlig terrorbombing, drap, voldtekter og plyndring. Det er en usivilisert horde som ikke forholder seg til krigens folkerett. Overgrepene har vært særlig grove i okkuperte områder som Ukraina har forsøkt å ta tilbake.
I en nylig publisert artikkel i The New York Times utdyper Natos tidligere visegenerasekretær for investeringer, Camille Grand, grunnlaget for endringen av Natos overordnede strategi.
– Frontlinjestater som Polen og de baltiske landene insisterer på at det ikke lengre er tilstrekkelig å si at vi avskrekker (Russland) med et løfte om gjenerobring, men at vi må forsvare hver centimeter av Nato-territoriet fra dag én, sier Grand.
Den samme bekymringen, som nå preger frontlinjestatene i Øst-Europa, vil i høyeste grad også gjelde Finnmark. Vi kan ikke legge innbyggernes skjebne i hendene på krigsforbrytere og voldtektsmenn.
I norsk forsvarsplanlegging har konseptet «Kontroll» - å hindre en inntrenging over grensa - vært ansett som for kostbart. Det vil kreve en langt større militær tilstedeværelse i Finnmark enn i dag, og med alle de tunge kampsystemene, inkludert artilleri og stridsvogner på plass.
De siste årene har man gjenåpnet Garnisonen i Porsanger, og forsterket Garnisonen i Sør-varanger. I Sør-Varanger tilsvarer dagens styrke en infanteribataljon (800). I Porsanger skal Porsanger bataljon ha en styrke på drøyt 400 når den er ferdig oppsatt i 2025. Mens styrken i Sør-Varanger er lett utstyrt skal styrken i Porsanger bygges rundt moderne CV-90 kampvogner.
Samlet sett utgjør det en styrking av norsk militær tilstedeværelse, men ikke i en størrelsesorden som vil kunne nekte en russisk brigade i å ta seg over grensa og besette den nordøstlige delen av fylket. Det finnes to av dem innenfor en radius på 50 kilometer fra Kirkenes.
Med Finlands Nato-medlemskap har Natos grense mot Russland blitt 1340 kilometer lenger. Finland har betydelige hærstyrker, men Norge kan ikke påregne at de skal bidra direkte til forsvaret av Øst-finnmark. Det vil nok snarere eksistere en klar finsk forventning om at Norge tetter dette hullet for å unngå at bakdøra inn på finsk teritorium, fra veiaksene over Neiden og Polmak, står åpen. Finnene vil ha mer enn nok med sitt 1340 kilometer lange grenseland mot øst.
Dagens militære tilstedeværelse i Finnmark tilfredsstiller ikke ambisjonene i Natos nye strategi om å forsvare hver centimeter av territoriet fra dag én.
Forsvarskommisjonen foreslår å bygge en fullverdig brigade, med artilleri, stridsvogner og helikoptre rundt dagens Finnmark landforsvar. Kommisjonens rapport blir, sammen med Forsvarsjefens nye militære råd og rapporten fra totalberedskapskommisjonen, grunnlaget for utarbeidelse av en ny langtidsplan for Forsvaret.
Dersom Forsvarskommisjonens totale anbefalinger blir fulgt, vil Norge være nødt til å doble utgiftene til forsvar og sikkerhet over en tiårsperiode. Dette fremstår i dag som urealistisk, og brigaden i Finnmark vil bli veid opp mot andre nødvendige og kostbare tiltak, som for eksempel luftvern rundt hovedstaden.
Politikere i Finnmark bør definitivt engasjere seg i prosessen frem til langtidsplanen blir behandlet av Stortinget, trolig høsten 2024. Statens mest grunnleggende forpliktelse overfor sine innbyggere er å ivareta deres sikkerhet. Det gjelder naturligvis også for menneskene som bor i Øst-Finnmark. Det er de som vil være mest utsatt i en konflikt, og de har krav på en troverdig sikkerhetsgaranti. Uten en tung norsk militær tilstedeværelse, er alternativet en plan for en effektiv og storstilt evakuering. Menneskene som bor i øst kan ikke falle i klørne på barbarene.
Premien går opp - hvor mye er du villig til å betale for å sove godt om natta?
