I mai kommer Regjeringens forslag til ny rettshjelpslov. Det er vid oppslutning blant befolkningen om at dagens rettshjelpstilbud er for svak, og det er knyttet høye forventninger til forslaget. Regjeringen har jobbet ut fra Rettshjelpsutvalgets utredning, og derav Cathrine Moksness’ dissens. På bakgrunn av denne dissensen ble nettopp den ideelle stiftelsen Rettssenteret etablert.

Av rettshjelpstiltak finnes blant annet Jusshjelpa i Nord-Norge i Tromsø, JURK og Jussbuss i Oslo og Jussformidlingen i Bergen. Tiltakene er sentralisert i henholdsvis store byer i Norge som sørger for at en viss andel av befolkningen blir sikret en lett tilgjengelighet til gratis rettshjelp. Det er åpenbart at rettshjelpstilbudet i Norge hadde vært betydelig dårligere om ikke rettshjelptiltakene hadde fylt tomrommet mellom fri rettshjelpsordning og advokatbistand.

Likevel når ikke rettshjelptiltakenes tilbud ut i hele landet vårt. Jeg har selv jobbet i Jusshjelpa i Nord-Norge, og har erfart hvor spredt klientene bor. Det er ofte lange avstander mellom befolkningen og rettshjelpstiltak, advokat eller kontorer for rettshjelp, som medfører at flere innbyggere ikke får en reell mulighet til å håndheve sine rettigheter. En spesielt utsatt gruppe er barn og ungdom, som har begrensede forutsetninger og midler til å vite hvor de kan henvende seg eller få hjelp dersom de blir utsatt for en urett.

En illustrerende dagsaktuell sak, omtalt av NRK, er 18-år gamle Victor Halstensen i Vadsø som fikk 4800 kr i bot for å vise fingeren til politiet. Han valgte å ikke godta boten, og møtte opp alene i tingretten fordi at han ikke hadde krav på forsvarer, og heller ikke hadde råd til å betale for advokatbistand selv. Tingretten kom frem til at Halstensen måtte betale boten siden han hadde forulempet politiets arbeid gjennom å vise fingeren.

Etter domsavsigelsen tok Rettssenteret kontakt med Halstensen, slik at Rettssenterets samarbeidspartner, Advokatfirmaet Haavind, tok saken videre gratis. Imidlertid åpnet ikke lagmannsretten opp for anken. Sakens utfall kunne vært en annen dersom 18-åringen hadde fått rettshjelp fra starten av. Saken illustrerer derfor viktigheten av et bedre og bredere rettshjelpstilbud, spesielt en lettere tilgjengelig og gratis rettshjelp til barn og unge.

Rettssenteret satser på en digital løsning som skal gjøre rettshjelp mer tilgjengelig uavhengig av hvor i landet man bor. Med en digital rettshjelpsløsning kan barn og unge fra hele landets distrikter kontakte Rettssenteret, og få kvalitetssikret veiledning og råd til de problemstillingene de har – uten å måtte møte opp på et kontor. Å møte opp på et kontor kan ofte være problematisk generelt for befolkningen ute i distriktene, hvor kollektivtrafikk ofte er fraværende. Ikke minst kan det være en høy terskel for å ta kontakt.

For meg som er fra et lite tettsted i Nord-Norge vil Rettssenterets visjon om en digital førstelinje være et lett tilgjengelig tilbud som jeg vet at det er et stort behov for. En digital førstelinje vil medføre et reelt landsdekkende tilbud for hele befolkningen, og kan lettere hjelpe ungdom som Victor Halstensen. Disse momentene håper jeg Justis- og beredskapsdepartementets nedsatte arbeidsgruppe vektlegger i sin utredning av førstelinjetjeneste for rettshjelp.

Nå er det på høy tid at vi våger å prøve noe nytt, utenfor de allerede etablerte ordningene. Vi må tørre å utforske og satse på nye løsninger. Vi må tørre å støtte opp nytenkende gründere som Cathrine Moksness. Vi vil jo alle oppnå det samme mål – å bedre rettshjelpstilbudet i rettsstaten Norge.