Gå til sidens hovedinnhold

Dialekt som ugress i fellesspråkets hage

Misforstått og tvertimot, sier du kanskje – dialekt er de tusen blomsters blomstring.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dialekt i NRKs nyhetsspråk er igjen blitt et tema. Vi kan alle høre dialekter daglig i Dagsrevyen, NRKs flaggskip, framført fra reportermunn land og rike rundt. Og for en som gjennom flere tiår «har slamra med kjeften» i allslags vær og føreforhold, skylder jeg å tilstå at jeg selv har syndet mot min dialekt. Eller som kulturbærer Edvard Ruud fra Eigsnes sa til meg på 70-allet. – Du e sekkert en god journalist, Arnt – men koffør snakke du dansk i radioen?

Så tillat, fra mitt fordums eksil fra dialekten, å fortelle fra den tid vi måtte skifte språk i NRK, alle unntatt de med østlandsk /oslosk talemål. Aller mest hørbar på vårt eget «dansk» var vi fra vårt høye nord. Og likevel mente vi at vi gjorde språket, vår nasjons felles språknormal, en uselvisk tjeneste, helt blottet for bjørnens ditto sådan. Og utenom nyhetsspråket kunne vi fritt snakke dialekt i eget radiofylke.

Kravet til oss om å framføre nyheter på læreboknormal (til forveksling lik Oslo-normalt talespråk) var begrunnet med «å tale tydelig» og gjerne prydelig. Det betydde: uten distraherende «lokalspråk» som kunne trekke lytternes og seernes oppmerksomhet bort fra «budskapet», det vi ville formidle. Dessuten var vi flaska opp med at all kommunikasjon utenom dagliglivets, foregikk på Oslo-språk – i form av prestelig prekentale, lensmanns-, fogd og sorenskriver-språk, fylkesmannsk og offentlig administrasjonstale. Og alt sammenfattet til et likelydende nasjonalt fellesspråk.

Å ofre dialekten var smertefullt nok, men å gjøre det for språkfellesskapets beste, føltes så meningsfylt at offeret snarere kjentes heltemodig, især for oss nordfra. Sett i ettertid kan sånt sikkert se ut som naivitetens sanne ansikt.

Som dialektsviker sitter man igjen med tvende sinde. Et sånt frislipp av distriktenes talemål i selveste Dagsreyen, ligner en språklig lammedans på enga, og som sådan befriende nok. Men NRKs ledelse og språkrøktere er alltid påpasselig med å bagatellisere frislippet oppover totusentallet, når de kritiseres for unnfallenhet. Altså neppe ledelses-villet, bare blitt slik fordi reportere i flertall bare ubedt tok sin dialekt i bruk.

Selv mener jeg NRK med sin dialekt-liberalisering har svekket sin egen mulighet for effektiv språkrøkt. Når dialektblomster florererer med spredning, får man et utydelig skille mellom rett og feil språkbruk og er henvist til å snakke kun om godt og dårlig språk, som er en langt mer skjønnsmessig kategori.

Men ett poeng fra fortida har fortsatt relevans, nemlig tydelig tale. Selv tror jeg den gamle frykten for «uforståelige ord» var overdreven overfor det norske folk. Men for nåtidens tallrike innvandrere må utstrakt dialektbruk skape både økte forskjeller og utenforskap i den offentlige samtale. Og det bør NRK bli bekymra for.

Og ikke minst: NRK er vårt lands største felles organisasjon i det muntlige, vel brukt og vel ansett.

Dermed har institusjonen som bruksarena det største ansvar også for språket som felles institusjon og med språkrøkt som utvilsom forpliktelse, både for språket selv og overfor oss som språkbrukende borgere.

En drøfting av dette fører også til filosofiske tanker om forholdet mellom frihet og fellesskap, den enkeltes frihet og fellesskapets behov. Dette rommer også en demokratisk dimensjon, hvor man aner at individets frihet kan få en uberettiget førsterang og dermed gi for lav forståelse for hensynet til fellesskapet. Siden både språk og individ innehar begge dimensjoner, kan man gjenta spørsmålet i overskrifta. Kan høyfrekvent dialektbruk uten språkrøkt slå rot som viltvoksende ugress i språkfellesskapets hage?

Kommentarer til denne saken