Gå til sidens hovedinnhold

Dette klarer ikke koronaen å ta knekken på!

Birkelands blogg

Det er heldigvis noe koronaen ikke klarer å ta knekken på, som for eksempel soldagen i Tromsø den 21. januar.

En av de første gangene vi hører om soldagens betydning her nord, stammer fra ca. år 550, da den romerske historikeren Prokopius skrev følgende:

«Når den lange natt har vart i 35 døgn, stiger noen av befolkningen opp på fjelltoppene, og så snart man får øye på solen, varsler de folket nede i dalen om dette. Da holder hele Thulefolket en gledesfest, og det er deres gildeste tid.»

Første gang en tromsøavis skriver om soldagen, skjer i 1839, da redaktøren i avisa Tromsø Tidende skrev følgende:

«Sannelig, solen har på intet annet sted vært meg så kjær som her. (…) Denne dag, den 22 januar, er derfor her også en festdag, som vel ikke feires med iførelsen av skjønne klær, med ball og selskap, men med et muntert sinn».

Det skulle imidlertid ikke gå lang tid før tromsøværingen også med «ball og selskap» skulle feire solas tilbakekomst. Allerede fem år senere, i 1844, skrev Tromsø Tidende følgende:

«Sist onsdag den 22 januar feiret vi om kvelden i «Det Musikalske Selskap», en halvt hedensk fest. (…). I likhet med våre hedenske forfedre festligholdt vi nemlig solens tilbakekomst med musikk og dans».

Hvorfor man på denne tida feiret soldagen den 22. og ikke den 21. januar, vet jeg ikke.

Den er så gammel, sola vår. Fem milliarder år gammel. Det er gamlere enn noen gud, gamlere enn fiskene, dinosaurene, løvsangeren, eller for den saks skyld; fjøsnissen og datamaskinene.

Det latinske navnet for ordet stjerne, er sol. Vår sol er betegnelsen på den stjerna som utgjør sentrum i vårt solsystem, som jorda og andre kjente objekter går i bane rundt.

I solas kjerne er det ufattelige 15 millioner grader, og går alt etter planen skal sola varme oss, og lyse for oss, enda i fem milliarder år til. Men da er det også slutt, slutt på det som har med vårt jordeliv å gjøre.

De aller første solstrålene som ses i Tromsø den 21. januar, må man visstnok opp på domkirketrappa for å beskue. Akkurat dette fenomenet må man vel kunne kalle for litt av en skjebnens ironi; nemlig at denne gamle «hedenske» sola, i rein trass, lar sine første stråler falle akkurat her.

I disse dager venter jeg på solas tilbakekomst, slik mennesker og dyr alltid har gjort det, i millioner av år, hvert eneste år. En syklus i våre liv, en stabilisator, et urgammelt rituale; soloppgangene, solnedgangene, vintersolverv og selveste soldagen.

Kommentarer til denne saken