Gå til sidens hovedinnhold

Dette er et bilde av mine røtter - det som Nordnorsk julesalme hedrer

Apropos Dette er et leserbrev, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det har den siste uka vært mye snakk om Trygve Hoffs Nordnorsk julesalme. Noen sier vi stakkarsliggjør oss her nordpå når vi synger den eller lytter til den med andakt. At vi sementerer bildet av nord som leilendinger.

Jeg er ikke spesielt religiøs. Jeg lever ikke med hua i handa. Jeg ser ikke på meg sjøl eller naboene mine som mindre verdt enn alle sør om fylkesgrensa til Trøndelag.

Men Nordnorsk julesalme vil alltid være en av de fineste sangene eg veit om, og den vil alltid være med på å vise min identitet. For som barn i Nord-Troms på 1960-tallet levde jeg mellom mennesker som hadde levd så ettertrykkelig med hua i handa at de fortsatt i godt voksen alder trodde at folk i Oslo var bedre enn dem.

De hadde slitt. De hadde vært dønn fattige og levd fra hånd til munn. De hadde vært deportert i eget land. De var blitt fratatt morsmål og kultur. De hadde blitt utsatt for budskapet at det de var og det de hadde, ikke var verdifullt for samfunnet.

Min skjønne mormor var født i 1908, på et lite småbruk der de levde av jorda og havet og hvilke som helst jobber som dukket opp i rimelig reiseavstand på Nordkalotten.

De hadde mista mye da de kom hjem etter krigen. Bestemor hadde ikke sitt eget hjem før i 1956. Da var hun 48. Da mannen hennes døde i 1961 var det bare såvidt hun klarte løpende utgifter.

Hun snakka et tilnærma bokmål hver gang hun måtte prate med en autoritet eller det dukket opp en støvsugerselger sørfra på døra. For hun hadde lært å leve med hua i handa. Og det var staheta og gudstrua som holdt henne oppe. Et barn av sin tid. På alle måter.

Jeg tror at mange som blir så provosert av noe så vakkert som Nordnorsk julesalme har glemt eller ikke veit på ordentlig at deres egne for et par generasjoner sia var både fattige og kolonialisert.

For meg viser denne salmen respekt for dem som gikk her før meg - i armod og slit. Vi er ikke der nå. Det er delvis deres fortjeneste. Vi må ikke bli så materielt rike at vi glemmer hvor vi kommer fra.

Jeg illustrerer dette med et bilde av bestemor med mamma på fanget. Det er fra 1937 eller 1938. Bestemor er 28 eller 29 år gammel. Da jeg kjente henne, så hun yngre ut. Dette er et bilde av mine røtter. Det som Nordnorsk julesalme hedrer.

(Innlegget ble først publisert på Bente Pedersens Facebook-side)

Nordnorsk julesalme

Velsigna du dag over fjordan.
Velsigna du lys over land.
Velsigna de evige ordan.
Om håp og ei utrakt hand.
Verg dette lille du gav oss
Den dagen du fløtta oss hit.
Så vi kjenne du aldri vil la oss forkomme
I armod og slit

Vi levde med hua i handa
Men hadde så sterk ei tru
Og ett har vi visserlig sanna
Vi e hardhausa vi som du.
Nå har vi den hardaste ria
Vi slit med å karre oss frem
Mot lyset og adventstida
D'e langt sør til Betlehem

Gud fred over fjellet og åsen.
La det gro der vi bygge og bor.
Guds fred over dyran på båsen
Og ei frossen og karrig jord.
Du ser oss i mørketids-landet
Du signe med evige ord.
Husan og fjellet og vannet
Og folket som leve her nord.

Trygve Hoff

Kommentarer til denne saken