Hva som er kulturarv avhenger av kontekst. Altså en sammenheng noe befinner seg i. Ny teknologi, global økonomi, turisme og innvandring medfører sosial og kulturell endring. Noe som igjen påvirker vår kulturarv, og vår forståelse av den.

Kulturarv er relevant for turisme og næringsutvikling. Steder og regioner blir mer bevisst sine historiske spor og kultu­relle verdier. Skjer dette i nord?

Verdensarvstedene er turistmål, og mange lokalsamfunn arbeider for å oppnå slik status. I Norge har vi åtte verdensarvområder. Det er områder som representerer et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø. Verdensarvkonvensjonen er blant verdens mest utbredte miljøavtaler.

Disse åtte områdene i Norge er:

  • Bryggen i Bergen
  • Urnes Stavkirke
  • Røros bergstad
  • Bergkunsten i Alta (helleristningene)
  • Vegaøyan
  • Verdensarven Vestnorsk fjordlandskap (omfatter Geirangerfjorden i Møre og Romsdal og Nærøyfjorden i Sogn og Fjordane)
  • Struves meredianbue (geovitenskapelig historie)
  • Industriarven Rjukan Notodden

Jeg tenker. Verdensarv nummer ni på den listen bør bli Verdensarven Nordnorske fjell og kystlandskap. Et område som omfatter Hinnøya, Vesterålen og Lofoten. I alle fall. Antakelig bør et større geografisk område med. Men hvem fronter saka?

For greia er at om byer og tettsteder skal bli attraktive å bo i. Reise til. Komme tilbake til. Ja, da bør stedene bli opptatt av sitt særpreg.

Kulturarv er en del av global økonomi. Men hvem er det som definerer hva som er viktig kulturarv? Og hvordan skal mennesker uten makt få sin kulturarv ivaretatt?

Jeg har ikke svarene. Men ønsker meg en diskusjon. Et engasjement. Og en strategi for å få verdensarv nummer ni på den listen. Som bør hete Verdensarven Nordnorske fjell og kystlandskap.

Hvilke politiske partier tar ballen? Er næringsforeninger regionalt og lokalt med?