Gå til sidens hovedinnhold

Det var ikke jeg som skulle skrive denne kronikken

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Historien er fylt med to grupper av mennesker. På den ene siden er de som utvikler en jernneve, kveler ytringsfriheten og knuser stemmer som målbærer andre meninger. På den andre siden er de som har gjort det til sin oppgave å forsvare de svakeste stemmene og stå sammen med de undertrykte.

Den engelske filosofen J.S Mills, har en gang sagt: "if all mankind minus one were of one opinion, mankind would be no more justified in silencing that one person than he, if he had the power, would be justified in silencing mankind.”

Det var ikke jeg som skulle skrive denne kronikken. Ytringen skulle føres i pennen av en urfolksrepresentant, med retten til å ytre seg beskyttet av loven. Det er en menneskerettighet. Men hetsen av urfolk i offentligheten og på sosiale medier har tjent som et våpen for å dempe deres stemmer. Ved å nære frykten for å skrive, frykten for å uttrykke sine meninger, har vi tvunget til taushet stemmen til et medmenneske.

Jeg hører til en etnisk minoritet i Ghana og vet hvordan det føles å være satt til side som en fotnote i historien. Som innvandrer til Norge, vet jeg hva det betyr å være den eneste fargede personen i et kontorfellesskap. Jeg vet også hva det betyr å få en sjanse, å bli akseptert, bli lagt merke til og vurdert. Ikke på grunn av fargen på huden min, nasjonaldrakten min eller aksenten min, men på grunn av verdien av mine tanker.

Hvorfor må vi velge side når vi ser urett?

For noen er det å holde seg borte fra debatten et trygt valg. Mange ønsker ikke å velge side, man vil forbli nøytral. Likevel, nøytralitet er ikke et mulig valg i en slik situasjon. Å være nøytral er å vende det blinde øyet til århundrer med marginalisering og urett mot urfolk; mot deres livstil og kultur. Om vi anerkjenner den delen av vår historie som skapte og vedlikeholdt forestillingen om at noen mennesker er andre overlegne, da må velge side i denne debatten. Som erkebiskop Desmond Tutu så klokt uttrykte en gang: «Dersom en elefant hadde føttene sine på halen til en mus, og du sier at du er nøytral, så vil ikke musen sette pris på din nøytralitet».

Et mangfoldig samfunn gjør oss bare bedre. Norge er et rikere land om det åpner seg for forskjellige stemmer og ulike perspektiver og møter mellom mennesker. Å åpne rommet hvor urfolk og andre minoriteter kan uttrykke sin måte å leve på og være stolt av arven sin, betyr ikke at de alltid har rett. Men å ikke tillate meninger og synspunkter som avviker fra flertallets gjør oss avmektige. Det viser bare at vi er redde for at vårt perspektiv kan bli utfordret, og at vi ikke er komfortable med at det skjer.

Vi må anerkjenne at å holde en ytring utenfor, er forskjellig fra å kritisere en ytring. Når vi knebler andre stemmer, så får vi ikke høre og lytte til deres perspektiv, deres visdom og kunnskap. Gjennom konstruktiv kritikk kan vi se etter bedre måter å løse ting på. Om vi fortsetter å bringe andre til taushet, så blir vi et samfunn med en herskende majoritet hvor andre menneskes rettigheter ikke er respektert.

Hva er veien framover?

Å skape et samfunn hvor alle kan være den beste versjonen av seg selv burde være vårt fokus. Og det starter med å lage rom for minoritetsstemmene; om det er i forbindelse med etablering av vindmølleparker midt i tundraen eller andre industrielle prosjekter. Det fins internasjonale verktøy som kan hjelpe oss her, for eksempel ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter og FNs deklarasjon om menneskerettigheter for urfolk (som Norge har signert).

Plikten til å skape rom for et mangfold av ytringer er ikke begrenset til nasjonalstaten. Det burde være en sak for alle, på kontoret, på bussen og i større sammenhenger i samfunnet. Slike rom skaper vi i Arctic Frontiers. Konferansen legger sin stolthet i å være den som setter dagsorden for Arktis. Hvor forfriskende er det ikke at flere kritiske temaer som involverer folk fra hele Arktis blir diskutert? Óg at minoriteter og urfolk også er representert i disse diskusjonene?

For å konkludere; vi må anerkjenne at å oppmuntre folk til å ytre seg og dele sine perspektiver er et menneskerettighetsspørsmål.

Urfolksrepresentanten burde ikke behøve å frykte offentlig sjikane for å si sin mening. En samisk jente skal heller ikke føle at hun begår en forbrytelse ved å snakke sitt samiske språk på bussen. Vi må alle si ifra! Vi må alle skape rom for ulike synspunkter. Som Nelson Mandela en gang sa: «Å nekte et menneske sine menneskerettigheter er å nekte de menneskelighet».

Kommentarer til denne saken