I nordområdene vil vi måtte regne med høyere spenning og et mer anstrengt forhold i interaksjonene med det «nye Russland», som president Vladimir Putin har vist frem de siste åtte og en halv måned. Vi skal leve med Russland som nabo og håndtere de relasjoner som felles interesser i regionen gjør nødvendig og naturlig. Vi skal gjøre det profesjonelt og med respekt for de russere og deres institusjoner som forvaltning av havets ressurser, sikkerhet og redningstjeneste, kommunikasjonsutbygging, klimautfordringer og samkvem på Svalbard krever.

Det forhold at vi nylig landet en ny fiskeriavtale med russerne indikerer at dette skal vi få til. De russere og de byråkratier vi har med å gjøre er også et godt stykke unna Kreml, og gjennom årtier, for ikke å si et par århundrer, er det skapt mange gode bånd som det nå må hegnes om. Vi er dømt ved geografien til å leve med denne stormakt som nabo i nord i all fremtid.

Tidlig på 2000-tallet – ja, faktisk i ytterligere et tiår etter det - gjorde Russland under sin nye president, Vladimir Putin forsøk på å nærme seg Vesten. I NATOs strategiske konsept som ble vedtatt på toppmøte i 2010 ble Russland omtalt som strategisk partner. Putin antydet tidlig i sin første presidentperiode at Russland en dag burde kunne bli medlem av EU. Han flørtet sågar med at Russland kunne bli medlem av NATO.

Det første møtet mellom Putin og USAs daværende president, George W. Bush, fant sted i Slovenia i juni 2001. Det var Bushs første reise til Europa som president. De to fant tonen, som det heter, og da de to på Bushs invitasjon møttes på nytt allerede i november samme år, to måneder etter terrorangrepet i USA, var forholdet direkte hjertelig. Putin uttrykte empati med det amerikanske folk etter terroranslaget, og inviterte til samarbeid om bekjempelse av terrorisme.

Bush hadde erklært «global war on terror» etter angrepet 11. september 2001, og Putin hadde sin krig mot tsjetsjenske terrorister. Vi har en felles sak å kjempe for, sa de to presidentene. At Bush snublet i starten ved å si «korstog mot terror» kan vi skrive på kontoen for mangel på historisk kunnskap, siden korstogene er et fenomen som opphørte for ca. 1000 år tilbake, men det var også et signal om Bushs enkle forestillinger om hva som rørte seg av anti-vestlige, særlig anti-amerikanske krefter i den ikke-demokratiske del av det internasjonale samfunn, og i muslimske land spesielt. Al-Qaeda fikk et skikkelig løft i sin propaganda før historiekyndige i Det hvite hus fikk skiftet ut korstog med global krig.

Bush ble personlig kristen etter å ha tatt et oppgjør med seg selv som 40-åring. Dyp religiøs overbevisning og tro hos maktmennesker har imidlertid gjennom historien vist seg å ikke være et hinder for å gå til krig, og Bush nølte ikke med å sette inn USAs militærmakt mot Afghanistan, som var antatt å være oppholdssted for Al-Qaedas ledelse. Deretter, i 2003, kom turen til Irak – med begrunnelse i en løgnhistorie. «Costs of War» er et prosjekt ved Brown University i USA, som regelmessig presenterer rapporter om hva kriger rundt om i verden koster i tap av menneskeliv og materielle ødeleggelser. Den 1. september 2021 la prosjektet frem en beregning av hva tjue år med «war on terror» har kostet i tapte menneskeliv: 929.000! - og åtte tusen milliarder kroner i materielle ødeleggelser. De aller, aller fleste på tapslistene er sivile. Krigen i Ukraina vil øke tallene kraftig, men der er tapstallene størst for militært personell – enn så lenge.

Etter de innledende møter med George W. Bush i Slovenia og Texas har Putin hatt nærmere tretti møter med amerikanske presidenter. Og før Putin og Bush fant tonen i 2001 hadde presidentene Boris Jeltsin og Bill Clinton utviklet et godt personlig forhold. Bilder gikk viralt av de to i gapskratt over hverandres morsomheter.

Mens Jeltsin viste seg fullstendig uegnet til å rydde opp i kaoset etter Sovjetunionens kollaps, viste Putin handlekraft fra første stund – først i ett år som statsminister i 1999, og deretter i sin første periode som president. Han fikk orden på økonomien og stagget den sosiale uro og omseggripende korrupsjon i samfunnet. Korrupsjonen ble imidlertid videreført i mer «ordnede forhold» i form av løpende smøring av lederne og hele offisersjiktet i sikkerhetsstyrkene (FSB) og ved at han selv, hans familie og venner, samt smarte forretningsmenn systematisk svindlet til seg av offentlige verdier, noe som har fortsatt til dags dato.

Da Putin tiltrådte som president fikk han på en artikkel i landets største aviser med overskriften «Russland ved årtusenskiftet», som ble kalt Putins manifest. Her presenterte han det han selv kalte en multivektor-politikk, hvor satsingen på relasjonene til USA og europeiske land ble fremhevet som særlig viktig, men at det måtte balanseres mot relasjonsbygging i Asia, Midt-Østen, Afrika og Latin-Amerika.

I de første årene, da Putin bygde sin politiske plattform og fikk erfaring med hvordan USAs presidenter og politikerne på Capitol Hill tenkte, testet han grunnlaget for den visjon han hadde om å gjenoppbygge respekt og storhet for Russland og seg selv som det nye Russlands leder. Hans idol var tsar Peter den store, sa han ved hver anledning som bød seg. Det var tsaren som for drøyt 300 år siden moderniserte det russiske samfunn etter europeisk mønster og som flyttet hovedstaden fra Moskva til St. Petersburg for å understreke åpningen mot vest.

I dag er Putin i ferd med å lukke døren mot vest, og har åpen dør østover - mot Kina og et «vennskap uten grenser» mellom de to autokratiene. Like barn leker best, heter det. Skjønt likheten begrenser seg jo til styringsformen. Kina er bare så mye, mye større - både i folketall, økonomi, industriell bredde og militærmakt.

Sett med Putins øyne ble hans invitasjon til samarbeid vestover ikke tatt på alvor. Han opplevde det som også forgjengerne Michail Gorbatsjov og Boris Jeltsin har gitt uttrykk for: amerikansk arroganse og et brutt løfte om å avstå fra å ekspandere NATO østover. Løftene ble imidlertid aldri nedtegnet i skriftlige avtaler.

Det er fra rundt 2004 man kan registrere et begynnende omslag i Putins og den russiske elites tenkning omkring forholdet til Vesten, særlig USA. De såkalte fargerevolusjonene: roserevolusjonen i Georgia, tulipanrevolusjonen i Kirgisistan og – den mest skjellsettende – orangerevolusjonen i Ukraina, så Putin og makteliten i Moskva som inspirert og støttet av vestlige krefter.

Den KGB-utdannede Putin er opplært til å være mistenksom mot «alt og alle», og han så åpenbart krefter i de nevnte revolusjonene som hadde regimeskifte som mål. Det ble førende for det skifte som kom i sikkerhets- og utenrikspolitikken. Det er ikke snakk om et brått skifte, men i de to hovedkomponenter i russisk sikkerhetspolitikk, som er å sikre statens interesser og å sikre regimets overlevelse, ble det stadig tydeligere at det sistnevnte hadde prioritet.

Med angrepet på Ukraina har Putin tatt et avgjørende skritt – nærmest skjebnesvangert - på veien mot det han i skrift og tale holder opp som sin visjon, som er å gjenreise Russlands storhet, til det han selv har valgt å definere hva innebærer. Å ha kontroll med Ukraina og Georgia inngår i definisjonen. Slik Putins visjon er omsatt i krigføringen i Ukraina fremstår den som feilslått og direkte kontraproduktiv – nærmest som gal manns verk.

Putins retorikk er blitt ekstrem: Ukraina styres av nazister, og det ukrainske folk har ingen berettigelse uten som del av det russiske rike. I frustrasjon over stagnasjon og sågar tilbakeslag i de militære operasjoner går han til ren terror mot befolkningen med langtrekkende missiler for å slå ut vann- og strømforsyning før vinteren kommer med synkende temperaturer, og med iranskproduserte kamikazedroner som rammer vilkårlig i byer og tettsteder. Og overfor Vesten, som støtter Ukraina med våpen som har vist seg som «game changers», truer han med atomvåpen dersom støtten går så langt at russisk territorium kommer i fare.

Jeg tok feil i ukene og dagene før 24. februar. Jeg trodde ikke Putin ville gå løs på hele Ukraina, men avlede oppmerksomhet, binde opp ukrainske styrker og villede mest mulig før han gikk inn i øst for å støtte de pro-russiske separatistene og ta kontroll over de to oblastene Lugansk og Donetsk. I ettertid ser jeg at han virkelig gjorde et forsøk på et blitz-lignende fremstøt mot Kyiv for å fjerne Zelenskys regjering og sette inn en prorussisk marionettregjering, som deretter skulle gjøre det enkelt å få kontroll over hele det ukrainske samfunn.

Operasjonen var imidlertid elendig forberedt, og mislyktes totalt. I tillegg røper angrepet at Putin hadde helt feilaktige oppfatninger om ukrainernes forsvars- og kampvilje, og om tilstanden i egne styrker. Det var prisen han måtte betale for å konstruere historiske føringer og legge planer i et slags vakuum, omgitt av folk som ikke våget å gi ham sannferdig informasjon om tingenes tilstand. I tillegg involverte han seg i krigføringen «på oberst- og brigadernivå», ifølge CIA-rapporter i mars. Da det begynte å gå galt trakk han seg litt tilbake fra den direkte ledelse, slik at han kunne skylde på andre.

Nå våger jeg meg frempå igjen. Jeg tror ikke Putin kommer til å bruke atomvåpen, selv om det «bare» dreier seg om ikke-strategiske, såkalte taktiske atomvåpen med begrenset sprengkraft og stråling. Tar jeg feil igjen skal jeg slutte å skrive om Putin og hans tenkesett.

Den 5. november kom den kinesiske president, Xi Jinping med en oppfordring til «hele verden» om å ta avstand fra bruk av atomvåpen. I og med at det kun er den russiske president som for tiden truer med atomvåpen, må vi kunne anta at Putin tar poenget – «hele verden» er nok han. Putin har ikke råd til å komme på kant med Xi. Skulle det skje er sannsynligheten stor for at det blir lederskifte i Kreml og en nedsmelting av det eksisterende russiske maktapparat i løpet av relativt kort tid. Det kan komme likevel, selvsagt. Det mest sannsynlige er imidlertid at krigshandlingene fortsetter, men avtar i nær fremtid når lave temperaturer og bløt bakke bremser bakkeoperasjoner. Det er en situasjon som vil dempe testosteron- og adrenalinnivå hos de kjempende parter, og som inviterer til bruk av fornuft og til å være mer realistisk. I kulissene er det prosesser på gang.

Det siver ut til mediene fra Det hvite hus at man i «private samtaler» med Ukrainas president ber ham om å dempe retorikken, og ikke stille som krav at det må en ny president på plass i Kreml før han er villig til å gå i dialog. Det er også litt problematisk for amerikanerne at Zelensky har skjerpet ambisjonene etter de siste par måneders framgang på slagmarken, og nå har som uttalt mål å gjenerobre alt territorium som russene har annektert, inkludert Krimhalvøya – samtidig som de første sprekker kan registreres i Kongressen i den markante enighet vi har sett til nå om støtte til Ukraina.

«The Wall Street Journal» kunne 7. november melde at USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver, Jake Sullivan, var i samtaler med Yuri Ushakov, en utenrikspolitisk rådgiver for Putin, og Nikolaj Patrusjev, som leder Russlands sikkerhetsråd. Samtaler skal ha pågått regelmessig de siste månedene, skriver avisen.

I forlengelsen av disse sonderingene vil det, sannsynligvis relativt snart etter at komitésammensetningen i den nye Kongressen i USA er klar, bli samtaler mellom Biden og de republikanske lederne i så vel Representantenes hus som Senatet. Utfallet av disse samtalene blir avgjørende for omfang og innretning av videre støtte til Ukraina, og for den politikken som mer generelt skal føres for å komme ut av uføret.

Joe Biden sa i taler både før og etter at han rykket inn i Det hvite hus i januar 2021, at diplomatiet skulle komme i førersetet i USAs utenrikspolitikk. Slutt på «winner takes it all»-tenkning, og slutt på de evige kriger. Hans retorikk etter Russlands angrep på Ukraina har ikke vært helt god; «slaughter» og «killer» om Putin kan han tenke, men som USAs president helst ikke si høyt.

Det blir også noen ganske sensitive runder mellom Biden og Zelensky, ikke så lite sensitive mellom Biden og europeiske statsledere heller, og selvsagt mellom Biden og NATOs generalsekretær, slik at vår egen Jens Stoltenberg fortsatt kan være Bidens ekko. Ikke misforstå – den rollen Stoltenberg har spilt har vært viktig, selv om jeg synes Stoltenberg har gått vel langt av og til i småkrigersk retorikk.

Det må ses i lys av hans bestrebelser for å holde alliansen disiplinert, motivert og samlet. Lengre frem i det sporet vi nå ser konturene av kommer et tilbud til Putin om dialog, våpenhvile og påfølgende forhandlinger. Tror jeg. Jeg håper det kommer i løpet av vinteren. Det kan ta lengre tid, og Putin er ikke typen som gir seg lett. Han har større økonomiske og militære ressurser å trekke på enn vi liker å tenke på.

Hva som skal tilbys i forhandlingene? Tja – hvorfor ikke ta utgangspunkt i det som ligger av substans i Minsk 2- avtalen av 2015, fremforhandlet av Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE)? NATO-medlemskap for Ukraina – nei! EU-medlemskap for Ukraina – ja! Gjensidige sikkerhetsgarantier for Ukraina og Russland, støttet av alle NATO-medlemmer og beseglet av FN – selvsagt! OSSE- eller FN-observatører utplassert ved de grenser man bli enige om – absolutt å anbefale! Gjenoppbygging av det ukrainske samfunn, med ansvarsfordeling og timeplan – like selvsagt! Om ikke godkjenning av Russlands annektering av Krimhalvøya, så en løsning som sikrer Russlands strategisk viktige base i Sevastopol – det må være mulig å få til!

Ukraina vil gjenoppstå som fugl Føniks i fremtiden, med sympati og massiv bistand fra demokratier over hele verden, IMF og Verdensbanken. Ukraina kan bli et av Europas mest moderne samfunn. Det er en befolkning med viljestyrke, innovativ evne og samhold som det bare er å bøye seg i støvet for. Veien til medlemskap i EU må ukrainerne klare, selv om det skal mye til å komme ut av en korrupsjon som gjennomsyrer hele samfunnet. De må få bukt med oligarkenes grep om økonomi og politikk, få orden på rettssystemet og - ikke minst - reformere grunnloven og de materielle lover slik at rettigheter for minoritetene i samfunnet blir bedre ivaretatt, med den russiske minoritet i særskilt fokus.