"Det var en friskhet over undervisningen din som jeg har savnet siden i min skolegang."

DEL

Skolemannen Lars Berg Jan Olav Gatland har i høst gitt ut boka : Lars Berg, rikspornograf og kulturformidler. Boka gir en grundig og velskrevet presentasjon av Bergs liv og virke. Hans navn har ofte blitt knyttet til hans åpenhjertige erotiske skildringer. Gatland har da også, som vist, valgt rikspornograf i boktittelen. Disse bøkene med sterke erotiske eller pornografiske innslag, kan utvilsomt ha overskygget at Lars Bergs virke først og fremst var preget av allsidighet, engasjement og energi. Dette kom klarest fram i hans uoppslitelige kamp både for et bedre utdanningstilbud og for et nordnorsk teater.

Det er skolemannen Lars Berg som står i fokus for denne artikkelen.

Nynorsk og folkeviseleik

Sytten år gammel begynte han på Tromsø amtsskole i Lyngen, (Solhov) en fornorskningsbastion i et område sterkt preget av de tre stammers møte. Her fant han seg vel til rette, og var en flittig bidragsyter i elevavisa Ungdomsspegelen. Der lærte han seg folkeviseleik og deklamerte dikt han som oftest hadde skrevet selv. Han sang i skolekoret, og ikke minst var det på Solhov hans interesse og begeistring for nynorsk ble vakt.

Til den høytidelige åpninga av den flotte, kostbare og omstridte nybygninga på Solhov i november 1924, der det meste av fylkets notabiliteter deltok, hadde da også 23-åringen Lars Berg fått det ærefulle oppdraget å framføre en prolog han selv hadde skrevet. Denne ble etter hvert ble kjent som Solhovsangen.

Etter året på Solhov begynte Berg på Tromsø lærerskole. I det første skoleåret var den kjente språkforskeren, kulturhistorikeren og politikeren Just Knut Qvigstad rektor. I likhet med mange av hans medelever lot Berg seg inspirere og begeistre av hans undervisning og store kunnskaper. Qvigstad hamret inn i elevene at hver og en av dem skulle være «herre i sitt yrke».

I klassen hans på lærerskolen gikk markante og kjente elever som Arthur Brox, far til Ottar, pedagogikklærerne Martin Strømnes og Arne Ytreberg, Særlig skulle Carl Juliussen, rektor på Tromsdal skole kom til å stå Berg nær.

Sin lærerdebut hadde Berg på Fjærvoll skole i Bø i Vesterålen. Her ble han utsatt for et rykte som skal ha vært satt ut av en kvinnelig kollega. Hun omtalte Berg som en ugudelig og vantru lærer som prøvde å forsure hennes liv. Tross slike beskyldninger fikk Berg en god attest for sitt lærerarbeid, og det heter at han hadde et varmt hjerte for ungdommen og samlet dem rundt seg i ungdomslag og ei sangforening som han ledet.

Etter året i Vesterålen gikk ferden til Sunnmøre. Der skrev en av hans elever at Berg var «en drivende og klok lærer og hadde en merkelig evne til å få oss elevene med under timene.» Det var som en konkurranse over heile klassen om ikke å sinke akterut.»

Kristendom i praksis

Så forlot han Sunnmøre i 1924 og begynte som lærer i hjemkommunen, Hillesøy, hvor han ble i ti år fra 1924 til 1934. Hillesøy besto av flere små skolekretser, også den innestengte bygda Stønnesbotn, som i følge Gatland var preget av lekpredikanter som så noe syndig i alt. De så på Berg som en fiende og fritenker som utgjorde en trussel mot deres posisjon.

En vikar spredde løgn og sladder om han. Berg ble beskyldt for å komme for seint på jobb, ikke bry seg om elevene, underslå penger. Ja, det gikk til og med rykter om at han hadde overfalt og hatt utuktig omgang med ei gift kvinne. Alt han gjorde, ble i det hele tatt sett på som syndig og galt. Det endte med rettssak der Berg ble frikjent på alle punkter. Men for å vise hvor elendig lærer han skal ha vært, ble det i retten lagt fram ei regnebok med gale svar. Men det viste seg at faren til en av elevene hadde forfalsket svarene. «Det var svartaste Hallesby» som møtte Lars Berg i Stønnesbotn» sa den markante og innflytelsesrike lokalpolitikeren, Edvin O. Haugland.

Lærerposten i Hillesøy ble omgjort til å omfatte skolekretsene Buvik og Sommarøy. Her skriver Gatland at beboerne var mye mer tolerante enn de var på Nord-Senja. En av Bergs elever i Buvik på 1920-tallet, husket særlig religionstimene der Berg med utgangspunkt i Bergprekenen lærte dem kristendom i praksis. Aldri dømme eller baktale, men være god og ærlig mot andre. Berg la da heller aldri skjul på sin avsky for fanatisme i alle former.

«Som norsklærer er han et funn»

Den tidligere skolesjefen i Karlsøy, Hans Berge Holmeslet, var Bergs elev på Tromstun framhaldsskole på 60-tallet. Han sa i en samtale med meg at:

"Du kunne vel neppe ha gått på framhaldsskolen i Tromsdalen, uten på en eller annen måte å ha blitt preget av Lars Berg. Han var jo både forfatter og lærer, og hans virke var gjennomsyret av allsidighet og engasjement. Som norsklærer var han et funn. Han kunne uten problemer engasjere oss sammenhengende i en time. Han hadde en spesialitet som vi lærte en god del av. Det gikk ut på at han laget øvingsstil og satte oss til å skrive. Da satte han tommelfingrene i jakkeslagene og gikk att og fram, og dikterte det vi skulle skrive. Jeg husker at vi fikk en øvingsstiloppgave som rett og slett het en stol. Da satte han stolen på kateteret, og brukte timen på å beskrive denne skolen. Og det var atskillig mer enn vi kunne ha tenkt oss. Men skulle du styre litt unna lekser og fag, så kunne du pense han inn på Hålogaland teater. Da var han fortapt, for den timen, i hvert fall. Da drømte han seg bort og snakket om sine visjoner for det som skulle bli Hålogaland Teater."

En handlingens mann som ville etterlate seg noe i verden

En annen av Bergs elever som satte Lars Berg høyt, var professor i pedagogikk, Edmund Edvardsen. Han skildret Berg slik:

«Han hadde ikke noe hår av betydning, bare en krans rundt månen, og noen lange strå som han med en handbevegelse prøvde å stryke til rette på tvers av månen. Vinden herjet med tustene når styreren gikk over skoleplassen uten hatt. Lars Berg hadde ingen rørlig kropp, men han var en ruvende skikkelse. For skikkelser kan være større og mindre enn kroppen. Lars Berg hadde med andre ord en kropp som gjorde mye av seg. Han hadde framdrift og aura. Mannen hadde noe fore. Han var på farten. Han var en handlingens mann. Han ville etterlate seg noe i verden.»

Kåre Nordgård var en varm beundrer av læreren Lars Berg. Nordgård var en velkjent og framtredende kommunalpolitiker. Han var styremedlem for Hålogaland Teaterselskap, Arbeiderparti-ordfører, først i Tromsøysund og deretter i Tromsø, og hadde en rekke andre verv. Han var Bergs elev på framhaldsskolen i 1941/42. Nordgård skrev i et brev til Berg at han var den læreren som hadde gitt han mest og lagt grunnen for hans videre skolegang (han ble sivilagronom på Norges Landbrukshøgskole):

«Det var en friskhet over undervisningen din som jeg har savnet siden i min skolegang. Det er liksom mine senere lærere har vært bundet av den gjengse oppfatning og ikke torde si sin egen mening. Men det du sa var helt utvetydig.»

Det er neppe noe utbredt fenomen at en tidligere elev så reservasjonsløst uttrykker sin begeistring for og takknemlighet til sin gamle lærer.

Elev på Sjømannsskolen

Etter krigen ble Lars Berg lærer og styrer på Tromsøysund framhaldsskole. Da politikerne i Tromsøysund kommune ville rive de åtte brakkene som under krigen hadde vært brukt som fangeleir på Krøkebærsletta i Tromsdalen, protesterte Lars Berg. Han ville heller bruke brakkene til undervisningslokaler. Som så ofte ellers fikk Berg det som han ville. Så den 3. september 1947 kunne Tromsøysund framhaldsskule flytte inn i brakkene på Krøkebærsletta med Lars Berg som styrer.

I etterkrigsåra var framhaldsskolen i realiteten den eneste utdanning for distriktsungdom, i ei tid da avstanden i skoletilbud var nærmest uoverstigelig for ungdom fra distriktene etter avsluttet sjuårig folkeskole. Lars Berg var lærer og styrer på framhaldsskolen i Tromsdalen.

I etterkrigsåra var framhaldsskolen i realiteten den eneste utdanning for distriktsungdom, i ei tid da avstanden i skoletilbud var nærmest uoverstigelig for ungdom fra distriktene etter avsluttet sjuårig folkeskole. Lars Berg var lærer og styrer på framhaldsskolen i Tromsdalen. Foto:

Framhaldsskolen var et skoleslag som bygde på sjuårig folkeskole. Den var mindre teori- og mer praksispreget enn alternativet, realskolen (middelskolen). Det var stor søkning til framhaldsskolen, et utdanningstilbud der elevene bare unntaksvis tok sikte på å utdanne seg videre. I etterkrigsåra var framhaldsskolen i realiteten den eneste utdanning for distriktsungdom i ei tid da avstanden i skoletilbud var nærmest uoverstigelig for ungdom fra distriktene etter avsluttet sjuårig folkeskole.

Et talende eksempel på hans nesten grenseløse engasjement for hva skolen burde kunne tilby på dette området rolle i forhold til lokalt næringsliv, er det at han meldte seg som elev på Sjømannsskolen for at han skulle kunne lære elevene navigasjon.

I en kronikk i Arbeiderbladet i 1948, «Yrkesopplæringa og fagarbeidaren», trakk Berg fram den store mangelen på fagarbeidere, særlig i Nord-Norge. Han tok til ordet for at skolene måtte tilby elevene mer av yrkesfaglig opplæring. Berg skrev at fagutdanning burde bli like høgt verdsatt som teoretisk utdanning. Det vitnet om både mot og selvstendighet når han på denne måten argumenterte for å bryte med utbredte og inngrodde oppfatninger av forholdet mellom praktisk og teoretisk utdanning. For fortsatt på 1940-tallet hadde altså (og har vel fortsatt) teoretisk utdanning langt høgere prestisje enn fagutdanning. Når Berg argumenterer for å likestille disse utdanningsveier, dokumenterer det hans ønske om å reformere skoleverket og å begrense den utbredte respekten for realskole og gymnas. Her var Berg uten tvil en foregangsmann som det er nærliggende å gi karakteristikken reformpedagog. Men overtaket til den teoripregete gymnastradisjonen som forberedte for akademiske utdanningsveger var for sterk til å oppnå likestilling mellom disse to utdanningsveiene.

Lærermangel

Nord-Norge manglet lærere, og Berg jobbet iherdig for å skaffe landsdelen lærere. Han utviste stor oppfinnsomhet for å få bukt med problemene. Jeg fikk for egen del anledning til å observere en av hans vervekampanjer på nært hold. Bakgrunnen var at han kort tid før skolestart ikke hadde lyktes å få tak i skolekjøkkenlærer. Men Berg var ikke rådløs. Han besøkte mine foreldre og ba min mor innstendig om å begynne som lærer på skolekjøkkenet. Hun var ikke fremmed for tanken, men hennes mann var svært lite begeistret. Dette ble opptakten til spennende forhandlinger mellom Berg og min far som hevdet at det var umulig å kombinere ansvaret for to småunger med ei lærerstilling på Tromstun. Men Berg var ikke uten videre villig til å gi seg. Så etter flere «forhandlingsrunder» endte det med at min skeptiske fader ga seg, Og han fikk det jo ofte som han ville.

Lars Berg arrangerte gjerne sosiale sammenkomster på framhaldsskolen. Han hadde sans for å markere avslutning av et skoleår. Under slike tilstelninger med matservering sto guttene ofte for servering, vask og rydding.

For Berg var det ei stor utfordring å formidle mer kunnskap om, skape interesse for og tilhørighetsfølelse til Nord-Norge og til Nordkalotten. Bergs kompromissløse kamp for et nordnorsk teater var utvilsomt også distriktspolitiske motivert. Han omtalte faktisk Nord-Norge som en underutviklet landsdel. Og det mente han den ville fortsette å bli uten at noe ble gjort. Særlig var han bekymret for at «ungdommen reiste ut, og dei det var mest trong for, ikkje kom att». Skulle landsdelen bli en god plass å bo i, måtte den ha både teater og høgre utdanning. Dess mer kultur og utdanning som ble etablert i nord, dess gjevere status ville landsdelen få, noe som ville minske faren for fraflytting.

Neppe verdens tålmodigste menneske

Det forekom at Berg hisset seg opp. Det skjedde oftest når han møtte motbør når skole- eller kommunestyret behandlet kontroversielle saker. Det må ses som utslag av betydelig opphisselse når han kalte min far, som yrkesmessig var knyttet til jordbruksnæringa, for Gulrot-Jensen.

Gatland har gitt flere eksempler på at Lars Berg var en dyktig lærer. Han lyktes i å utvikle elevenes nysgjerrighet og til å motivere dem til å søke ny kunnskap. Uansett har Gatland lyktes i få fram både hans arbeidskraft, vilje og evne til nytenkning. Boka kan trygt anbefales. Han har skrevet en lettlest, grundig og spennende bok.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken