Kraftsalven fra det russiske utenriksdepartementet forleden mot norsk sikkerhetspolitikk og forholdene i Arktis var ikke tilfeldig. Det er et alarmsignal om at Norge er på full fart inn i konfrontasjoner med Putin-Russland som vil sette Norge på kanskje den alvorligste prøve siden vi ble NATO-medlemmer i 1949.

Alt som heter nordområde-samarbeid er i realiteten og bokstavelig talt skutt i filler. Ikke av Norge, men av Putin-Russland. Norges valg i dag er enten å gi etter for russisk press eller følge en klar vestlig linje som også vil forsterke sammenbruddet i de norsk-russiske bilaterale forbindelser. Fra våren av – nærmere bestemt mai måned (mer senere) - kan vi sitte tilbake med kun en begrenset ambassade i Moskva og en sterkt opptrappet konfrontasjon i alt som heter Arktis, men spesielt på Svalbard.

Den første prøven er allerede et faktum. Forsvarssjef Eirik Kristoffersen og forsvarsminister Bjørn Arild Gram (SP) går inn for at det operative ansvaret for Norges totale forsvar skal overføres fra NATOs felles kommandosenter i Brunssum i Nederland til NATOs nye felles kommandosenter i den amerikanske basen Norfolk på østkysten av USA.

Det betyr at alle operative beslutninger om forsvaret i Nord-Norge blir tatt i Norfolk, USA. Formell beslutning om overføring ventes våren 2023. Men hvor klokt er det akkurat nå? Tør noen tenke på hvordan russerne vil forholde seg til et Norge de facto enda sterkere knyttet til USA enn før? For Norge er det nå ikke noe annet valg enn å be allierte land om stående forsterkninger i Nord-Norge. Uten det er vi blottstilte og hjelpeløse.

Den andre prøven ligger også på bordet - en søknad fra det russiske gruveselskapet Trust Arktikugol som ønsker å bytte mannskap i gruvene på Svalbard og fly opp turister til Longyearbyen med charterfly direkte fra Moskva. Norge har knapt annet valg enn å avslå søknaden, dels på grunn av sanksjonene mot Russland, men også fordi Russland ikke innfrir de internasjonale krav til sikkerhet i luften.

Alle de 21 russiske flyselskap er svartelistet av EU med forbud mot flyginger til EU og dermed også EØS-området. Men enda verre for Russland er at FNs organisasjon for sivil luftfart, International Civil Aviation Organisation, ICAO, i oktober vedtok å kaste Russland ut av ICAOs rådgivende styre. Det har aldri skjedd før, hvilket viser det internasjonale samfunns sterke skepsis mot Putin-Russland.

Da Russland gikk til krig mot Ukraina, ble landet øyeblikkelig utestengt fra de vestlige land. Russerne svarte med å beslaglegge ca 500 rutefly på leasing eller leieavtaler til russiske flyselskap. Fra samme tidspunkt avsluttet Airbus, Boeing og alle andre store i vestlig flyindustri alle vedlikeholdsavtaler og salg av reservedeler. Dette gjelder nær 70 prosent av alle rutefly i Russland. Russerne bruker flyene til de faller sammen.

Alarmen er for lengst gått om at russisk luftfart er en sterkt økende trussel for fly-sikkerheten, ikke bare innenlands i Russland, men i alle luftrom der russiske fly måtte befinne seg. Det er grunnen til at FN-systemet med ICAO nå har kastet Russland ut – og konsekvensene kan bli at de få internasjonale flyselskaper som flyr på Russland må innstille fordi russisk flykontroll blir mer og mer farlig og ikke til å stole på.

Hvis Norge skulle tillate russisk flyging til Longyearbyen, kan Norge bli pålagt av det internasjonale samfunn å beslaglegge det russiske flyet. For ikke å snakke om det ansvar Norge vil sitte med om det russiske flyet skulle havarere.

Russiske reaksjoner? Ingen vet noe i dag – men trolig ikke bare i form av protester. Norge kan bli utfordret på det alvorligste med fare for at Putin-Russland ikke lenger vil respektere Svalbard-avtalen. Kanskje i form av åpen konfrontasjon på flyplassen i Longyearbyen?

Men den største prøven kommer i mai måned. Da skal Norge overta formannsvervet i Arktisk Råd – fra Russland. Hvordan skal en slik overtagelse finne sted – i et møte eller i form av en kort skriftlig erklæring? Fra mars i år er Russland kastet ut av Arktisk råd av de sju andre faste medlemmene av Arktisk Råd, USA, Canada, Storbritannia, Norge, Sverige, Finland, og Island. Utenfor disse har vi så observatørgruppen av land fra EU og ikke minst Kina som definerer seg som et «nesten arktisk land»

Arktisk Råds viktigste formål er å bidra til fred, stabilitet og konstruktivt samarbeid mellom nasjonene i og rundt Arktis. Rådet sorterer under landenes utenriksdepartementer og er en forlenget arm av utenrikspolitikken, men skal ikke beskjeftige seg hverken med denne eller militære spørsmål.

Den 17. oktober la den amerikanske regjering fram en ny arktisk strategi for det neste ti-året. Hovedpunkter: Sikkerhet, internasjonalt regelverk for Arktis, klima/miljø og bærekraftig næringsliv. Dette betyr at de geopolitiske spenninger med full styrke ruller inn i Arktis med et USA mot Russland og Kina nettopp her, også militært.

Det er nesten utenkelig at Russland i mai måned 2023 er i en annen tilstand enn i dag, og da må Arktisk Råd under norsk ledelse planlegge og legge opp til en arktisk strategi frem mot 2025 der Russland og kanskje også Kina er utestengt. Fra amerikansk side er dette nesten et ultimatum. Oppstår det uenighet, så oppløses Arktisk Råd.

Dette får store konsekvenser også for Universitetet i Tromsø og regionale myndigheter bak illusjonen «folk-til-folk»-programmet. Putin-Russland har for lengst markert i Arktis hvor de mener at deres innflytelse skal gjelde – i et Barentshav og i Nord-Atlanteren definert av Kreml som et «Mare Sovieticum».

Den norske regjering under Gahr Støre har lagt seg på en linje der det sies minst mulig i et håp om å bevare en bedragersk idyll fra tiden før Putin gikk inn i sin bunkers-tenkning. Men vår geopolitiske utsatte plass kan ikke skjules. Hverken Gahr Støre eller andre norske politikere kan forhindre at verdens øyne raskt vil rettes mot brennpunkt Arktis.

Vi har ikke annet alternativ enn omgående å starte reorienteringen i norsk arktisk strategi. Bunnplanken i dette arbeidet er naturligvis sikkerhet, og da kan vi ikke la oss skremme av Putin-Russland hverken i våre allianseforhold vestover, vårt ansvar for Svalbard – eller at en videreføring av Arktisk Råd ikke kan frikobles fra de geopolitiske realiteter.