Værobservasjoner fra øya Jan Mayen har vært viktig både før, under og etter andre verdenskrig. Et blikk på kartet viser hvordan Jan Mayen er et viktig punkt i et enormt havområde mellom Grønland, Island og Norge.

En erfaren statsmeteorolog ved Vervarslinga i Tromsø sa en gang: "Det straffer seg å ikke ta hensyn til fall på 4 millibar i lufttrykket over Jan Mayen!" Han hadde erfart at nettopp dette kunne være første varsel om utviklingen av et stormsentrum som noe senere rammet Nord-Norge.

Jan Mayen er en del av kongeriket Norge og omfattes ikke av Svalbard-traktaten og de reglene som der gjelder. Under andre verdenskrig var Jan Mayen den eneste delen av Norge som aldri ble okkupert av tyskerne. Den berømte krigsdikteren Nordahl Grieg besøkte Jan Mayen i juli 1942 og skrev diktet «Øya i Ishavet» som åpner med disse dramatiske ord:

«Mørk står en øy av hav, ensom og kald og bar.
Dette er Norges land. Dette er alt vi har.»

Jan Mayen 1940-1941

Da tyskerne okkuperte Norge våren 1940, hadde Meteorologisk institutt en bemannet værstasjon med fire ansatte på Jan Mayen. Disse fortsatte å sende værobservasjoner til Vervarslinga i det okkuperte Norge fram til 3. september 1940 kl 19. Da ble personellet på værstasjonen evakuert og stasjonen delvis ødelagt av britiske og norske myndigheter.

Værstasjonen ble gjenopprettet av de samme myndighetene 4. april 1941 og da med tillegg av en større norsk militær vaktstyrke. Nå ble værobservasjonene naturlig nok sendt i kode til Island og Storbritannia, ikke til tysk-okkuperte Norge.

I de sju månedene værstasjonen på Jan Mayen ikke var i drift var det mye aktivitet fra både alliert (britisk og norsk) og tysk side. Begge sider i krigen prøvde å få i stand værobservasjoner i området. Dette er omtalt av historikeren Fredrik Fagertun i bindet «Overfall og okkupasjon» av det ferske trebinds bokverket «Andre verdenskrig i nord».

Mye mer om Jan Mayen under krigen kan man ellers lese i et hefte av Jon Ulvensøen («Brennpunkt nord. Værtjenestekrigen 1940-45» utgitt av Forsvarsmuseet) og en bok av Susan Barr («Jan Mayen. Norges utpost i vest. Øyas historie gjennom 1500 år» utgitt av Schibsted i samarbeid med Norsk Polarinstitutt). Begge disse kom ut i 1991.

Hvorfor gikk det fra nedleggelse til gjenoppretting av værstasjonen på Jan Mayen i løpet av bare sju måneder?

En forklaring kan være at britiske militære myndigheter endret syn på hvor viktig det var med værobservasjoner fra Jan Mayen. Men alt dette skjedde før Sovjetunionen ble en alliert med Storbritannia og før Murmansk-konvoiene gjorde dette området mye viktigere for begge parter i krigen, så det er lite sannsynlig.

Det avgjørende for gjenopprettingen av værstasjonen på Jan Mayen var trolig at britene fikk vite at tyskerne hadde egne planer om etablere seg på Jan Mayen, og da var det viktig å komme tyskerne i forkjøpet.

Et spørsmål som har interessert meg er hvordan britene fikk vite om tyskernes planer om Jan Mayen. Ulvensøen skriver at «Forsøket fra tyskerne på å etablere seg på Jan Mayen ble kjent i England.» Barr skriver at «I mellomtiden hadde myndighetene i London fått nyss om at en tysk ekspedisjon ville forsøke å etablere en stasjon på Jan Mayen.» Ja, men hvordan? Det sier de to forfatterne ingen ting om. Jeg kan tenke meg to forklaringer.

Hvordan fikk britene vite om tyskernes planer?

Sommeren 1940 etablerte den tyske militære værtjenesten seg i samme hus som Vervarslinga for Nord-Norge. Direktør Theodor Hesselberg ved Meteorologisk institutt i Oslo nektet hele tiden å varsle været for de tyske myndighetene, og det fulgte hans underordnede bestyrer Peter Thrane ved Vervarslinga i Tromsø lojalt opp.

Tyskerne varslet været for sine myndigheter, mens Vervarslinga i alle fall den første tiden fikk lov til å varsle været direkte for fiskerne selv om varsling over radio ble forbudt. Et visst samarbeid mellom tyskere og nordmenn var det likevel, ikke minst om felles bruk av værobservasjoner. Bestyrer Thrane fikk derfor vite om tyskernes planer om å gjenopprette værstasjonen på Jan Mayen, og han informerte sin sjef direktør Hesselberg om dette. Så kan man tenke seg at enten Thrane eller Hesselberg fikk sendt beskjed om dette til norske og britiske myndigheter i London via Sverige. Men dette vet vi ikke.

En mer sannsynlig forklaring er britisk avlytting av tysk samband. Meldinger og forslag om å gjenopprette Jan Mayen må ha blitt sendt fram og tilbake mellom Tromsø og Berlin. Og dette sambandet kan ha blitt avlyttet.

I 1979 utkom den offisielle historien om britisk etterretningsvesen under andre verdenskrig skrevet av F. H. Hinsley. Der står det at britene fra sommeren 1940 kunne lese kodemeldingene til den tyske etterretningsorganisasjonen Abwehr, og at dette «sent i 1940 hjalp til med å stanse et tysk forsøk på å etablere et værrapport-system i Grønland og Jan Mayen» (min oversettelse).

En slik avlytting kan ha skjedd av trådløse radiotelegrafi-meldinger. Dersom det var avlytting av faste telegraf- eller telefonlinjer som var metoden, kan britene ha fått hjelp fra det nøytrale Sverige. Teleforbindelsen mellom det okkuperte Norge og Tyskland gikk gjennom Sverige, og det er kjent at svenskene tidvis kunne avlytte tyske meldinger.

Britene kan selvsagt ha fått nyttig informasjon på begge disse måtene, og i tillegg kan britiske fly eller skip ha registrert tysk aktivitet nær Jan Mayen.

Det var ellers først noen måneder etter at Jan Mayen var gjenopprettet at værstasjonen virkelig ble viktig. 22. juni 1941 angrep Tyskland Sovjetunionen, Sovjetunionen ble alliert med Storbritannia og senere USA, og de viktige Murmansk-konvoiene nord for Norge med forsyninger til Østfronten kom i gang.