Vi hadde en foreleser på jusstudiet som brukte å svare; - «Det står mye bra i loven» - når han fikk spørsmål fra studentene.

Den såkalte «svartebørsloven» har fått lokal oppmerksomhet i forbindelse med Sparebankens Nord-Norges gratiskonsert GLØD med artistnavn som hadde trukket fulle hus på både Bukta og Rakettnatt.

Lov om forbud mot prispåslag ved videresalg av billetter til kultur- og idrettsarrangementer ble vedtatt i 2007 først og fremst for å stanse organisert videresalg av billetter til store arrangementer. Mange digitale plattformer gjorde det enkelt å selge videre med grov profitt, og lovgiver ville stanse dette svartebørsmarkedet.

Hovedregel er at «det er forbudt å selge billetter til kultur- og idrettsarrangementer til en høyere pris enn den som er påført billetten fra arrangørens side, eller som billetten første gang ble solgt for». Loven gjelder videresalg av billetter, og det innebærer at det må foreligge et salg av billett fra en arrangør i første hånd. Et salg er i avtaleretten definert som overføring av eiendomsrett til ting eller gjenstand mot et pengevederlag. Dersom det ikke ytes noe vederlag foreligger det en gaveoverføring. I denne saken har banken delt ut en «gratisbillett» uten at det ytes noe pengevederlag tilbake, ergo er det en gave i form av et adgangstegn til et gratis arrangement. Siden det ikke skjer et salg i første hånd kan det altså ikke bli tale om et videresalg i lovens forstand om noen vil selge en «gratisbillett».

Formålet med loven var også å gi arrangører et vern mot at noen «skummer fløten» og tjener penger på andres næringsvirksomhet. Man kan ikke kjøpe opp alle kinobilletter til en premiere for så å stille seg på utsiden av kino å selge til dobbel pris. Et gratis arrangement av en bank eller andre nyter derimot ikke samme rettslige vern som en konsert hvor en arrangør tar økonomisk risiko og er avhengig av et velfungerende billettmarked.

Det er også spesielt at loven sier at det er forbudt å selge billetter til overpris samtidig som slikt salg ikke er belagt med straffeansvar. Advokatforeningen advarte i høringsrunden mot at loven ble vedtatt uten straffehjemmel og påpekte at dette kunne medføre at loven på en utilsiktet måte avkriminaliserte "svartebørshandel". Justis- og politidepartementet støttet derimot forslaget om at forbudet ikke skal sanksjoneres med straff, og anså det lite formålstjenlig at politiets ressurser skulle brukes i slike saker. I Danmark er straffereaksjonen bot.

Loven gir i stedet den som har betalt overpris rett til å kreve penger tilbake fra «svartebørsselgeren», men dette kan i ytterste konsekvens nødvendiggjøre et sivilt søksmål. Med tanke på de kostnader rettergang medfører er denne muligheten nærmest teoretisk. I forarbeidene til loven legges det opp til at departementet skal vurdere spørsmålet om straffesanksjonering på nytt hvis loven ikke virker etter sin hensikt. Denne saken viser at «svartbørsloven» slik den er utformet gir arrangører av veldedige gratis arrangementer manglende rettslig beskyttelse, og loven synes å trenge en ny gjennomgang.

Hvorvidt det er umoralsk å tjene penger på salg av et adgangstegn til konsert som banken har gitt gratis til byens befolkning er et annet spørsmål. Som den avdøde politiker Nancy Astor sa; - Lover kan ikke gi folk bedre moral, men jo bedre moral folk har, jo bedre lover lager de.