Gå til sidens hovedinnhold

Det som nå skjer langs kysten er en blåkopi av Røkkes trålerraid

Joda, Barbogen, tankegangen og finansmodellen nå er en blåkopi av Røkkes trålerraid.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Bjørnar Barbogens tilsvar 09.02. til mitt innlegg i Nordnorsk debatt nylig fortjener et tilsvar. For vi har åpenbart helt ulik holdning til den fortid vi begge har aner til, femti-sekstitallet. Mens jeg fikk med meg en åpen tilnærming til kystfolkets levesett, noe han kaller fortidsdrømmer, opplever jeg hans holdning som nokså fargeblind for gode sider ved kystbygda den gang. Og indirekte, hvor lite viktig kystfiskeriene virker å være for ham.

Ikke med et eneste ord i mitt innlegg har jeg romantisert tider på 1900-tallet. Når jeg nevnte ‘alders tids erfaring’, var det for å vise en tydelig forskjell mellom hva som var vanlig da, mot det som foregår nå. Om fortida kan mangt menes, men at fiskeriene noen gang tidligere har medvirka til å tømme kysten for folk, har altså ikke forekommet. Derfor mitt smule innlegg nylig om at det som nå skjer, er nytt i tida. Som livslang journalist, med særlig fokus på fiskeri, blir jeg ikke imponert av påstander om at dagens fremmedarbeidere «jobber på tariffbestemt lønn. På nøyaktig samme vilkår som nordmenn». Det er en vanlig setning å møte, men er så upresis at den ikke bør bli stående som hel og full sannhet.

Det er nettopp slike gjentatte unøyaktigheter man stadig ser, som får meg til å svare offentlig og ikke bare i kommentarfeltet. Som at kystlivet var et drepende slit. De er blitt stivna narrativer, fortellinger som ikke er nyttig til annet enn fortelling. Barbogens belæring om fordums forderva tilværelse, kaster på båten en livsform og et kulturelt fellesskap for alle på kysten, for 80-90 % av oss. At det brått ble borte, skyldtes ikke flukt fra slitet, men fiskepriser som i møte med gryende kapitalbehov ikke berga levemåten for fiskerfolket.

I motsetning til sin egen fortelling om kystfolkets slit, heroiserer Barbogen etterkrigstida med landsfader Gerhardsens industrialisering av Norge. Sant nok en stolt historie som har vært god for oss alle. Men det var også den perioden som særlig rakka ned på fiskerfolkets historie, med en uhederlig miks av å lokke og samtidig skremme fiskerne til industrihallene ved å stakkarsliggjøre dem og lokke med fast lønn, fri for slit og datidens minstepris for fisk. Samt en unik mangel på forstand på fiskernes frihet og trivsel på havet, som Norges mest tilfredse yrkesgruppe.

Siden romantisering mer er en mental tilstand enn en faktabank, kan jeg opplyse at også jeg har selverfart kunnskap fra fedrenes slit og forferdelser. Jeg har sett fiskebåter komme hjem med flagget på halv stang, til tegn for at noen ble igjen der ute. Og i hjembygda opplevde jeg en av den tids største fiskebåtforlis, med 14 mann som aldri kom hjem. Såvidt ble jeg forskåna fra å selv være med på et annet forlis med omkomne, fordi jeg var gått på land fra fartøyet turen før.

I unge år har jeg selv hatt tunge tørn med høyonn og vassbæring i kalde vintre da brønnvannet kunne fryse i rørene. Idag ulovlig barnearbeid, men dengang en nødvendig innsats som jeg attpåtil ble sterk av.

Nå opplever kystfiskerne og deres familier en ny kamp for yrke og aktelse, i kniving med yrkesbrødre i havfiske som lokker politikerne med økt inntekt for landet. Bare de evindelig får litt mer av fisken og båtene blir store nok til max fortjeneste på kortest mulig tid. At kysten sårt trenger fisk levert på land for lokal foredlingsindustri, blir lite hørt av Stortingspolitikerne. De som i er tillagt og tilpliktet å sørge for geografisk jevnt fordelt ytbytte i landets ulike fiskeridistrikter. Av hele folkets eie, fiskeressursene. Og joda, Barbogen, tankegangen og finansmodellen nå er en blåkopi av Røkkes trålerraid.

Kysten var sjølberging til gagns, å høste av naturen – havet og innmarka, vedskogen, tytte- og blåbærliene. Strevsomt ja, men også med opplevelsen å være til og til stede, trives og mestre.

I motsetning til Barbogen opplevde jeg mangesysleriet som en variert tilværelse full av farger og opplevelser. Ku og sau, i fjøs og på beite, fisk å fange, bær å sanke. Naboer å like og unger å leke med. Bakken å hoppe i og høystålet til mangelags lærdom. Og båten, bestandig båten, med støa å komme til, vandre opp sjøveien med sjølfanga fisk. Og lære av pappa og andre voksne.

Det var ingen drøm, men ga mange opplevelser som farga hverdagen, med sjølberging rett fra naturen. Ikke bare en særegen levemåte, men en livsform og ikke bare en arbeidsplass.

Nå i Covid 19-tida, når vi kanskje må tenke annerledes enn å henge i andres stropper, har jeg tillatt meg å nevne at fiskerbondetida kanskje for noen kan åpne for en lignende livsform. I brakklagte småbruksbygder. Ikke med melkeproduksjon, heller grønnsaksdyrking og planteproduksjon for kortreist salg, og kanskje noen sau attåt på gratis utmarksbeite, eller et heimekontor. Med statlige bidrag til nødvendig åkerland, husrom, samt proff agronomassistanse for å lettere komme igang. Med andre ord: ikke en fortidsdrøm, men en mulig fremtidsrealisme.

Kommentarer til denne saken