Høyres oppsving på meningsmålingene etter valget kan vise seg å bli midlertidig. Det er ikke bygd på ny eller revitalisert politikk etter et knusende nederlag i september. Fremgangen er drevet frem av to akutte kriser for en ny regjering har fremstått som uforberedt, i møtet med strømkrisen og pandemiens siste fase.

Høyre får selvfølgelig hjelp fra et Arbeiderparti som har mistet noen gamle instinkter. Støre forsøker å løse strømkrisen med almisser, statsministeren tar ikke inn over seg det folk flest opplever som ødeleggende; nemlig at det er den ekstreme markedstenkningen i energi-sektoren som er den egentlige årsaken. At Ap deler situasjonsforståelse med Høyre er selvfølgelig en enorm fordel for Erna Solberg.

Det er sosialdemokratiets nedadgående spiral som kan bli redningen for valgtaperen Høyre, mer enn partiets eget prosjekt, som fremstår som utydelig.

I opposisjon er Høyre preget av en aggressiv tone som ser ut til å være ment for pulsen i de sosiale mediene. I spørsmålet om ny sentralbanksjef ville det gamle Høyre vært tilfredse med at den nidkjære økonomen Stoltenberg kunne bremse ekspansiv pengebruk fra en Ap-ledet regjering.

Dagens Høyre tenker ikke slik. De gjør hva som helst for kortsiktig gevinst, for å sverte Støre og Vedum. Erna Solberg har kastet seg på en kampanje som har blitt en salig miks av SV, Frp, Aftenposten og etter hvert Solberg selv. Det minner lite om et stødig styringsparti for de lange linjer.

Når partiet nå skal velge ny ledelse er det få tegn til fornyelse både politisk og mannskapsmessig. Erna Solberg melder seg til tjeneste igjen i håp om å bli statsminister i 2025, da hun vil være 64 år gammel. Solbergs erfaring vil være et sterkt kort. Vi vet hva vi får med henne – trygg styring, og de som er bekymret for mindre oljepengebruk, har lite å frykte. Ingen regjering har fyrt opp de offentlige budsjettene som Høyre fra 2013 til 2021.

Nestleder Jan Tore Sanner melder at han ikke tar gjenvalg. Kandidatene til å etterfølge ham, Henrik Aasheim (38) og Nikolai Astrup (43), kommer fra henholdsvis Bærum og Oslo. Ingen av dem er stemmesankere for Høyre i en nasjonal kontekst.

Det forsterker inntrykket av at Høyre har fått en blindsone i de norske distriktene. Mange har også merket seg hvordan Høyre i hovedstaden har ropt opp over hvilken urett det er at strømprisene er høyere i sør enn i nord.

Partiet har vist liten vilje til å snu på saken; og se på de lave strømprisene som en mulighet til å gjøre Nord-Norge mer attraktive for næringslivsetableringer. Og når hørte vi Høyre i Oslo stønne over at folk i nord har høyere flypriser enn i sør? Eller matvarepriser? Og lavere inntekt?

Den innkapslede Oslo-patriotismen er og blir en tapersak for Høyre, særlig med tanke på hvor mange innflyttere til hovedstaden som i realiteten har stor sympati for aktiv og fleksibel distriktspolitikk.

Ved kommunevalget neste år vil vi få en temperaturmåler på hvor Høyre står utenfor de store byene i sør. Partiet har i dag bare 2 av 80 ordførere i Nord-Norge, der også alle byene ble tapt i 2015 og 2019.

Det blir trolig vanskelig å vinne dem tilbake uten en mer kraftfull opposisjon mot Oslo-dominansen, i et parti som strategisk ser ut til å rigge seg som et rendyrket byparti, men der ingen i Høyre våger å heve stemmen som korrektiv.

I Sørvest-Norge står Høyre fortsatt sterkt, men valgresultatet viser at partiet har mistet fotfestet i Trøndelag, Innlandet, Nordvest-Norge og Nord-Norge.

Den kortvarige gleden på meningsmålingene de siste ukene kan derfor være egnet til å lure mange. Den underliggende trenden for Høyre er ganske urovekkende. Partier som mister evnen til å kommunisere med breie lag i hele Norge, har neppe noen sjanse til å vinne valg.

Det spørs om ikke Høyre burde sett etter en ny Erling Norvik som man kan bygge noe rundt. Det er lettere sagt enn gjort, kjemper som finnmarkingen Norvik er jo ikke hyllevare, i noe parti. Men uten mer dialekt og kompetanse i ledelsen, med en oppdatert og troverdig forståelse av Norge, ser det ikke lyst ut for Høyre de neste årene.

Mangelen på kandidater som utfordrer Oslo-makten til det ledige nestledervervet viser at det som engang var et potent distrikts-Høyre, nå er stein dødt.