Et av de siste større initiativene til avtroppende sametingspresident, Aili Keskitalo, var å skrive et brev til dronningen Margrethe II av Danmark. Innholdet i brevet gjaldt en permanent tilbakeføring av en eldre tromme, på slutten av 1600-tallet omtalt som rune-bomme, til Sápmi og det samiske folk.

Trommen befinner seg allerede ved De Samiske Samlinger i Karasjok, men deponeringsavtalen med det danske Nationalmuseet i København går ut 1. desember i år. Brevet fra Keskitalo har vakt oppsikt både i norsk, dansk og britisk nyhetsmedia.

For å finne bakgrunnen til denne henvendelsen til den danske dronningen må vi gå tilbake til en hendelse som skjedde i Varangerbotn for 330 års siden, i begynnelsen av desember 1691.

En eldre reineier med navn Anders Poulsen ble på denne tiden anholdt i Nesseby-området i Varanger og ført til Vadsø, datidens administrasjonssentrum i Finnmark. Underfogden i Vadsø, en samelensmann samt noen andre samer var med på pågripelsen. Den unge sorenskriveren i Finnmark, Niels Tygesen Knag (1661–1737), kan fortelle at Poulsen den 8. desember 1691, ble forhørt og eksaminert i hans kammer.

Under arrestasjonen av Anders Poulsen gikk man samtidig til beslagleggelse av et instrument, ei skålformet tromme, som i samtidskildene benevnes «Rune-Bomme». Til trommen hørte dessuten to hammere laget av reinhorn og en viser av messing. Viseren var utformet som en ring som danset opp og ned når noen slo på trommehodet. På trommen var det malt en rekke figurer. Eierens oppgave var å gi tolkninger når messingringen la seg til ro på en av tegningene.

Under rettsforhøret måtte Poulsen særlig svare på spørsmål angående anvendelsen av instrumentet, og det er den underlige runebommen som konstituerer saken som en kriminalsak. Selve saken mot Poulsen kom opp på i tingretten i Vadsø 9. februar 1692 – to måneder etter pågripelsen og det første forhøret.

Tiltalen mot den gamle samen gikk ut på at han ble tatt for å ha vært i besittelse av og for å ha brukt en oval gjenstand kalt runebomme. Med dette instrumentet hadde han «øvet den slemme og ugudelige trolldomskunst», het det i tiltalebeslutningen. Påtalemyndigheten, representert ved underfogden i Vadsø, Olle Andersen, førte saken og sto for avhøret.

Etter en svært grundig beskrivelse av runebommen, som tok to dager og utgjør mange håndskrevne sider i justisprotokollen, mente underfogden at dommen måtte bli streng. Overfor en slik stor ugudelighet og skammelig djevelkunst burde dommeren statuere et avskrekkende eksempel, hevdet underfogden i sin sluttprosedyre. Av de påfølgende rettsdokumentene går det fram at underfogden hadde heksebål i tankene.

Samen var, ifølge Olle Andersen, en trollmann og avgudsdyrker som hadde forbrutt sitt liv og som burde på «ilden opbrendis». Ved å spille på trolltrommen satte han onde demoner i bevegelse. Hvert slag på bommen var således et slag til Satan i Helvete. Det er Fanden som står bak runebommen og dens symboler, heter det i de lokale myndighetenes kommentar til saken. De påpekte at Satan utretter sitt spill blant fjellsamene ved hjelp av runebommen.

Rettssaken mot Poulsen skulle utvikle seg til å bli en av de mest oppsiktsvekkende trolldomsprosessene vi kjenner til i Norge. Den beslaglagte runebommen er en av de ytterst få trommene hvor vi har eierens egen forklaring av trommens symboler og figurer. Den mange hundre år gamle runebommen er altså deponert og godt bevart i kjellermagasinet ved Sámiid Vuorká-Dávvirat, De Samiske Samlinger, i Karasjok.

Sakskomplekset mot Anders Poulsen ble fra de dansk-norske myndighetene oppfattet som meget spesiell og uvanlig. Sorenskriver Niels T. Knag var rett og slett i villrede når det gjaldt straffeutmåling. Skulle han dømme etter norsk lov fra 1687 som tilsa at trollfolk skulle brennes levende på bålet?

Sammen med datidens amtmann i Finnmark, Hans H. Lilienskiold, kom sorenskriveren fram til at de misgjerninger og den avgudsdyrkelse som Poulsen riktignok hadde gjort seg skyldig i, var ikke klart nok definert i loven. Inntil det forelå svar fra de skriftlærde i København, skulle Poulsen sitte i forvaring, og underfogden skulle ta hånd om Poulsens eiendeler og formue.

I stedet for et svar fra de kloke menn ved Universitetet i København tok saken fra Vadsø i 1692 en overraskende vending. Vesentlig i historien om den gamle heksemesteren var at han allerede dagen etter rettsprosessen ble drept mens han lå i ei gamme og sov. Fordi Poulsen var en trollmann, burde han dø, forklarte drapsmannen, etter å ha drept den gamle mannen med tre økseslag mot hodet. Rettsprosessen mot Poulsen fikk dermed ikke noen endelig utgang. Sorenskriver Knag tok med seg runebommen til København da han forlot Finnmark i 1694.

I ettertid har Poulsens fyldige beskrivelse av runebommens anvendelsesområder blitt sett på som noen av de viktigste kildene vi har omkring samisk sjamanisme. Med trommen formidlet Poulsen budskap mellom menneskene og åndsmaktene. Gjennom sitt instrument fikk han kunnskap om en lang rekke forhold som var til nytte for det lokalsamfunnet han virket innenfor. Det kunne dreie seg om helbredelse, hjelp til å utføre andre velgjørende gjerninger, innsikt i framtiden og til å avdekke skjulte skatter. I sitt miljø opptrer sjamanen både som lærer, profet, helbreder og sjelesørger.

Aili Keskitalo skulle ha en god sak når hun ber om permanent tilbakeføring av sjamantrommen til dit den egentlig hører hjemme.