Gå til sidens hovedinnhold

Det meste, og grønneste, er nord

Nord-Norge kan bli vinneren i det grønne skiftet. Hvis politikerne vil.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er ikke lenger et politisk valg om vi i Norge skal kutte utslipp. Det har vi allerede forpliktet oss til, og en Regjering på innmarsj har lovet å levere. Tidligere i høst var FNs Klimapanel krystallklare på at alternativet er elendig. Vi må til nullutslipp i 2050, og det betyr minst halvering av klimagasser innen ti år.

Dette vil selvsagt få betydning for norsk økonomi og arbeidsplasser. Om få år vil oljeproduksjonen falle, faktisk helt uavhengig av politikk. Det bør fremskyndes, og debatten om oljeleting og oljeskatt er heller ikke ferdig. I bakgrunnen synger det internasjonale energibyråret IEA at verden ikke trenger flere nye oljefelt.

Skummelt? Det kommer helt an på politikken som føres for å få fart på hydrogen, batterier og andre ikke-fossile næringsmuligheter. Det som er sikkert, er at distriktene ikke trenger å tape i det grønne skiftet. Tvert imot er det jo på verft, i prosessindustri og i batterifabrikker i distriktene at framtidas arbeidsplasser skapes.

I det grønne skiftet er det fort sånn som Rolf Jakobsen skriver, at det meste er nord. Naturressursene, arealet og havet er rikere i nord. De siste ukene har store deler av Norge måttet forholde seg til rekordhøye strømpriser – mens situasjonen er en helt annen i nord. Alt dette gjør landsdelen langt mer attraktiv når ny virksomhet skal plasseres eller skaleres.

Vi snakker ikke nå om teoretiske muligheter. Allerede tar oppsiktsvekkende mange aktører i regionen posisjon i en ny og grønnere økonomi.

For det første: Vi må elektrifisere det vi kan, fra lastebiler til skip. Da hjelper det at Nordkraft og Stolt-Nielsen Holding i sommer kunngjorde sin ambisjon om å etablere en ny stor batterifabrikk i Narvik. Og at Freyr skal bygge batterifabrikk i Rana, i Mo Industripark.

Dessuten vet vi at hydrogen blir en viktig energibærer som kan bidra til store utslippsreduksjoner fra industrien og i maritim sektor. I dag er vi kommet et stykke i elektrifisering av kystnær sjøtransport som ferger og etter hvert hurtigbåter. Men for godstransporten til sjøs er hydrogenbaserte løsninger de mest nærliggende. Da er det fint at Gen2Energy planlegger produksjon av grønt hydrogen i Vefsn på Helgeland. Og at Mosjøen og omegn Næringsselskap KF skal etablere "Hydrogen Hub Helgeland", for å levere drivstoff til maritim bruk. Det er spennende at Glomfjord Hydrogen AS skal realisere produksjonsanlegg for grønt hydrogen til Statens Vegvesen sitt pionerprosjekt med utslippsfri passasjerferge over Vestfjorden. Statkraft, Celsa og Mo Industripark skal dessuten samarbeide om å etablere "Hydrogen Hub Mo", en verdikjede for bruk av hydrogen til maritim sektor og til industrien, med direkte utslippskutt og etablering av ny grønn metanolproduksjon.

For det andre er det sånn at selv om vi klarer å kutte utslippene dramatisk, vil vi være helt avhengige av teknologi for å fange og lagre CO2 som likevel finner veien ut i atmosfæren. Heldigvis planlegger Horisont Energi, Equinor og Vår Energi produksjon av blå ammoniakk fra naturgass med CCS i Finnmark. Horisont Energi planlegger et karbonlager, kalt Polaris, for 100 millioner tonn CO2 i Barentshavet.

For det tredje trenger vi bærekraftige materialer, fordi også nullutslippssamfunnets varer skal fraktes og lagres, og kontorer og boliger skal bygges. Da trenger vi blant annet resirkulert stål produsert på grønt hydrogen fra Celsa i Mo i Rana.

Hva skal til for å lykkes med alt dette? Det kommer åpenbart ikke til å skje helt av seg selv, selv om farten er god. Svaret er like enkelt som det er vanskelig. Vi trenger politikk som etterspør de bærekraftige løsningene. Det handler om offentlige innkjøp som stiller strengere klimakrav, om øvre grenser for utslipp i bygninger, veier og annen infrastruktur, og om forpliktende avtaler der myndighetene avlaster risiko knyttet til innfasing av renere teknologi, for eksempel hydrogen.

Fortsatt er det slik at selv om svært mye av teknologien vi må bruke i nullutslippssamfunnet finnes, er de fossile løsningene som oftest billigst. Politikere og stat trenger ikke nødvendigvis å velge vinnere i det grønne skiftet – men de må velge at det fossile skal tape. Da må det både reguleres og gjøres dyrere. Opptrapping av CO2-avgift er en viktig del av dette. Når bærekraftige teknologiskift er for dyre, må myndigheter avlaste risiko eller finansiere mellomlegget. Dessuten er det behov for investeringer i infrastruktur – gjerne der næringsparker er plassert fra før. Vi må frakte varer fra nord til sør og folk mellom landsdeler. Da vet vi at vedlikehold er langt mer bærekraftig enn nye store veiprosjekter, at vi må ha havneanlegg med landstrøm, og at bærekraftig flytrafikk fortsatt trenger offentlig drahjelp.

Det grønne skiftet kommer, og det må egentlig komme mye raskere enn vi hittil har lagt til rette for. Det kan bli bra. Vinneren kan fort bli nord, og næringslivet står klart. Hvis politikerne vil.

Kommentarer til denne saken