Det meste er nord

Alle som skal høste av de rike nære ressursene i torskefiskeriene fra Lofoten og nordover bør over på fangst med utvelgende redskaper. Fisken som fanges bør tas på land nært der det høstes og her håndteres som det flotte produktet slik dagfersk og voksen fisk er. Dette vil kreve gjenoppbygging av nord-norsk fiskeindustri, skriver Ragnar Elias Nilsen.

Alle som skal høste av de rike nære ressursene i torskefiskeriene fra Lofoten og nordover bør over på fangst med utvelgende redskaper. Fisken som fanges bør tas på land nært der det høstes og her håndteres som det flotte produktet slik dagfersk og voksen fisk er. Dette vil kreve gjenoppbygging av nord-norsk fiskeindustri, skriver Ragnar Elias Nilsen. Foto:

Av
DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.Det går mot årsslutt. Da er det mulig å se etter hva som har vært viktig for Nord-Norge i 2020. Fiskarlaget Nord sitt årsmøtevedtak om å melde seg ut av Norges Fiskarlag kommer høyt opp på denne lista.

Kritikken

Her dreier det seg både om eiendomsforholdene, med rask samling av fangstrettene på få båter og på enda færre hender. Det vil si at noen få overtar våre alles fellesressurser i havet. Og det dreier seg om følgene av denne monopoliseringa av kvoter har for fiskerisamfunn og kystutvikling. Disse negative følgene for nordnorsk og for norsk verdiskaping og arbeidsplasser har lenge blitt påpekt av Kystopprøret og av Kystens Tenketank. Men i år fikk denne kritikken også oppslutning fra Riksrevisjonen. Den tunge kritikken fra det statlige kontrollorganet ble forsøkt bagatellisert av vår fiskeriminister. Men under oppfølginga har Stortinget gitt beskjed om arbeidsplasser og bosetting er et forpliktende mål for fiskeripolitikken.

Egen stemme

Det viktige med Fiskarlaget Nord sitt initiativ er at fiskerne nordpå får en egen sterk stemme. Altså uavhengig av den bindinga som har fulgt med deltakelsen i Norges Fiskarlag, og med påtvungent samarbeid med Fiskebåtredernes Forbund. Der de siste har vært mestere i å kombinere kontroll over fiskarlaget med eget energisk «departementsfiske». Altså via lobbyvirksomhet å sikre seg stadig økte kvoteandelene til sitt tungt kapitaliserte fiske med minimum av landlevering og tap av tusenvis av norske arbeidsplasser over de siste tiårene. Det er talende at formann i Fiskarlaget Nord, Roger Hansen, nå har krevd egen utredning av forholdet mellom fiskeindustrien på land og flåten. Igjen ser en at frikopling fra binding til de nasjonale organisasjonene gjør at fiskerne i nord tar et videre samfunnsansvar. Ikke bare på vegne av landsdelen, men til beste for heile landet.

Se mot Nord

Dramatikken i det som nå skjer, skjønner en bare dersom en kjenner bakgrunnen for kyst og fiskeriopprøret i Nord. Det er her vi trenger poeten Rolf Jacobsen ord om at: «Det meste er Nord». For dette utsagnet gjelder ikke bare det sjøterritoriet som gjør oss til en av de viktige fiskerinasjonene etter Havrettstraktaten av 1967.

Det gjelder også naturressursgrunnlaget i det som er blitt karakterisert som verdens viktigste kystnære fiskeriområde. Altså Norskehavet og Barentshavet og de fiskestammene som vi deler med Russland og andre stater. Og enda klarere: Det gjelder kyststripa fra Vestfjorden og nordover som er særprega ved at den voksne fisken kommer heilt inn mot land for egen maskin i samband med gyte og næringsvandringer. Og her kan fangstes på en lønnsom og langsiktig bærekraftig måte med begrensa innsats i båt og bruk etter den nordnorske fiskerimodellen. Altså fangsting med utvelgende eller passive fiskeredskaper nært land til beste for den langsiktige forvaltninga og til beste for industrien på land.

De gavmilde

En kan si at nordlendingene – samer som nordmenn - har vært gavmilde overfor fiskere utenfra som har kommet for være med på det kystnære fiske i nord. Slikt fremmedfiske har imidlertid også vært nødvendig for å få opp all fisken i sesongene. Men denne fisken ble tidligere levert til landanleggene. Trål og storskala fiske med autoline og snurrevad med direkte innfrysing samt båtkvoteordning og kapitalisering for å prøve å få størst mulig lønnsomhet på den enkelte båt, har snudd dette bildet. Nå tar gjestene, og ofte også nordlendingene sjøl, fisken på større båter med sammenslåtte kvoter og leverer til frysehotell for direkte eksport. Det vi ser er altså en statsstimulert omfordelinga av kystfolkets ressurser som raskt samler rettighetene hos de større og mer kapitalsterke. Og det interessante er altså at dette kommer istedenfor et dominerende kystfiskersystem som fungerer godt for å fordele ressursene på mange utøvere og lokalsamfunn. Og som dessuten har fått til ei god nasjonal fordeling, der fiskere utenfra har kunnet komme og ta del i dette bærekraftig fisket. Slik har den vitale, samfunnsbyggende og likhetsskapende norske kystkulturen blitt skapt og vedlikeholdt.

Kystfisket fortrenges

Samtidig er de såkalte marine og maritime næringene blitt politikernes viktigste satsingsområde for å berge nasjonens økonomi etter oljen. Men det som er særegent for denne innsatsen fra sentrum på det som hevdes å være så viktig, er at den er så diffus. Det snakkes om «havrommet» og om «blå vekst». Men innholdet i kystfolk sine virksomheter, altså det godt fungerende samspillet som ligger mellom folk og ressurser i det bærekraftige kystfisket, forsvinner fra agendaen. Som dokumentasjon kan det henvises til de to siste stortingsmeldingene om fiskeriene og til næringsstøttet forskning på feltet. Se etter i stortingsmelding nr 21, 2006-2007 (Strukturmeldinga) og i kvotemeldinga fra i år. Samt i forskning fra den viktige premissgiveren for den statlige fiskeripolitikken, NOFIMA i Tromsø. Her er den bærekraftige nordnorske kystfiskemodellen ikke noe tema. Og det snakkes ikke om det grønne skiftet i fiskeriene, som i alle andre næringer, men om «blå vekst». Det ser ikke ut til å være noen tilfeldighet. For det oppegående grønne alternativet i fisket er den nordnorske kystfiske- modellen.

Fiskerne viser vei

Fiskarlaget i Troms og Finnmark har nå markert at den ettergivende nordnorske gavmildheten overfor overdreven kapitalisering og urettferdig rettighetstap er slutt. Det er innarbeidet i Norge at nærhet til ressurser gir rett til ressurshøsting. Alle som skal høste av de rike nære ressursene i torskefiskeriene fra Lofoten og nordover bør over på fangst med utvelgende redskaper. Fisken som fanges bør tas på land nært der det høstes og her håndteres som det flotte produktet slik dagfersk og voksen fisk er. Dette vil kreve gjenoppbygging av nord-norsk fiskeindustri, slik vi ser at lokale drivere nordpå har lyktes med å bygge opp mottak og omsetning av kongekrabben. Men det krever også et oppgjør med den kapitaldrivende og ulikhetsskapende ordninga med omsetninga av båtkvoter. Fiskarlaget Nord har satt i gang et slikt oppgjør, og det har Nordland Fylkes Fiskarlag og Kystfiskarlaget før bidratt til. Fiskerne i landsdelen har vist vei. Nå er det det opp til de nordnorske politikerne å følge opp. Det er valg neste år.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken