Gå til sidens hovedinnhold

Det handler om medmennesker

Transpersoner er hele mennesker og har den samme rett til respekt som ethvert annet individ. Det er ikke identitetspolitikk, og det er ikke misforstått snillisme.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Personer med kjønnsinkongruens, gjerne kjent under begrepettranspersoner, er blitt en del av det offentlige ordskiftet.

Transpersoners stemme var for få år siden sjelden å finne i avisspaltene og mange av dem kviet seg for å løfte sin hverdag og utfordringer til et større publikum. I takt med at feltet har fått mer oppmerksomhet, har uheldigvis en knallhard debatt oppstått. Altfor ofte er det dessverre slik at transpersoner diskuteres og omtales med et negativt fortegn. Det er merkelapper og stempling fra enkelte som ser ut til å mene attranspersoner truer deres egen eksistens som mann eller kvinne.

Debatten har flere aspekter, som dels isoleres helt innenfor ett fagområde, og dels blandes sammen.

Mennesket er mer enn biologi

Enkelte velger det rent biologiske perspektivet, og konkluderer med at det kun finnes to kjønn, og at man aldri kan krysse den grensen. Det argumenteres med at det finnes forskjellige løsninger på manns- og kvinnerollen, men at det aldri finnes noe annet, og årsaken bunner i behovet for forplantning.

Det er allment kjent og akseptert at fysisk, biologisk og mental helse er tre vesentlige elementer som samlet gjør om en person har det bra eller ei. Vi er tross alt mer enn kun en biologisk organisme.

Etter grundige vurderinger av den samlede kunnskap besluttet WHO i 2019 at kjønnsinkongruens ikke lenger er en diagnose (sykdom), men en tilstand. Det innebærer at man ikke lenger skal helbrede (reparere), men søke å skape samsvar for å oppnå harmoni mellom viktige elementer som utgjør grunnpilarene for å skape god helse.

Fakta eller fiksjon?

Dessverre ser vi ofte at ulike grupper og spaltister ser helt bort fra det langvarige og grundige arbeidet WHO har gjort, og avfeier dette med å henvise til radikal kjønnsteori og en såkalt «transideologi». Vi har ennå til gode å se en spaltist som har imøtegått de reelle vurderingene WHO har gjort, uten å henvise til radikal kjønnsteori og transideologi.

Men er WHO og Helsedirektoratet styrt av radikale aktivister? Finnes en egen transideologi som er ment å skulle oppløse kjønnene og dermed er en trussel for kvinner eller menn? Er det slik at debatten om en tredje kjønnskategori er styrt av en translobby som driver skjult agitasjon og lobbyisme overfor svake regjeringer der partiene lar seg kjøpe av donasjoner?

Det underlige med en slik teori er at denne translobbyen i så fall har hatt særdeles stor innflytelse over styresmaktene i muslimske Pakistan og overveiende hinduistiske India, som allerede har innført en tredje kjønnskategori.

Transpersoner og identitetspolitikk

Når det argumenteres for at transpersoner skal møtes og respekteres for den de ser seg selv å være, blir man ofte møtt med at dette er identitetspolitikk. I en rekke artikler og i debatter fremstilles det som at forsvarere av (trans)individetsrettigheter ligger under for en misforstått snillhet der identitetspolitikkens krenkehysteri i seg selv er illiberalt, og går ut over ytringsfriheten.

For oss kolliderer dette synet fullstendig. Grunnleggende i den liberale tanke er respekten for individet, og i det retten til å være annerledes. Når forsvar av retten til å være annerledes blir omformet til angrep på ytringsfriheten, og individ gjøres til ideologi, er det en dehumanisering av annerledeshet. Det er for oss svært illiberalt.

Transpersoner er hele mennesker og har den samme rett til respekt som ethvert annet individ. Det er ikke identitetspolitikk, og det er ikke misforstått snillisme.

Hvor omfattende?

Så langt har cirka 1700 personer skiftet juridisk kjønn de siste 40 årene, cirka litt færre enn det bor i Storfjord kommune i Troms. Det har vært en økning etter at loven om skifte av juridisk kjønn kom på plass i 2016. Noe kan forklares med at personer som hadde ønsket å skifte kjønn lenge benyttet muligheten. Noe kan forklares med større åpenhet, og at flere dermed tør der tidligere generasjoner taust har holdt på sin hemmelighet.

Bedre helsetilbud gir bedre trygghet

Nettopp fordi flere tør å være ærlige, både overfor seg selv og omverdenen, er det nødvendig å bedre tilbudet om oppfølgning. Hittil har kun ett behandlingssted gitt tilbud om oppfølgning. Det har gjort nåløyet for å få oppfølgning ekstremt trangt, og svært lite tilgjengelig for personer som ikke bor på det sentrale Østlandet.

De regionale helseforetakene begynner fra 2021 å bygge opp oppfølgingstilbud til denne gruppen. Det betyr at flere kan få kompetent oppfølgning og støtte nærmere der de bor. Det betyr også at flere vil komme til kyndig hjelp raskere. Vi trenger fortsatt et nasjonalt spisskompetansesenter, særlig for de som ønsker fullt fysisk kjønnsskifte. Men også for de som ikke ønsker det, er det nødvendig å ha et godt og trygt oppfølgingstilbud.

For der er ikke noen gode undersøkelser for hvordan oppfølgingstilbud hos de regionale helseforetakene. I retningslinjen anbefales det at pasientene skal følges opp av tverrfaglige, spesialiserte team. Samtidig åpnes det for at fastleger og andre private aktører kan behandle personer over 18 år. Med dette risikerer man store lokale variasjoner i praksis og behandlere uten tilstrekkelig kompetanse. Men for personer i distriktene er det gledelig at de regionale foretakene har tatt over denne oppfølgingen slik at de har mulighet til å velge dette.

På den måten sikrer vi at personer med kjønnsinkongruens får oppfølgning, og at behandling skjer i henhold til internasjonale diagnosekoder og medisinskfaglig forsvarlige rammer.

Det er trygghet for oss alle – ikke en trussel.

Kommentarer til denne saken