Da jeg var liten på 80-tallet, gikk jeg i 8. mars tog med min mor. Hun var en ihuga feminist med bein i nesa og nerver av stål. Og hun er sykepleier, som jeg også ble etterhvert.

Likelønn har vært tema i nesten like mange år, og er fortsatt å se på paroler den dag i dag. Likelønn betyr at man skal få lik lønn for arbeid av lik verdi. Altså, om man har like mange års utdanning og erfaring, skal man ha noenlunde det samme i lønn.

I Norge i dag tjener mannlige og kvinnelige sykepleiere stort sett det samme, på lik linje med mannlige og kvinnelige ingeniører. Utfordringen vi har i Norge, når det gjelder likestilling og likelønn, er det man kaller verdsettingsdiskriminering. Verdsettingsdiskriminering innebærer at arbeid som hovedsakelig utføres av kvinner, systematisk verdsettes lavere enn arbeid som hovedsakelig utføres av menn, selv om kravene til utdanning, erfaring, ansvar og anstrengelse er de samme.

Eksempler på det kan vi se i fjorårets lønnsoppgjør, der rapporten til Teknisk Beregningsutvalg viste at finansnæringen fikk over 3%, mens industrien fikk over 2%. Offentlig sektor fikk 1,7%, og av de som jobber her er 3 av 4 kvinner.

Sykepleiermangel

Mangelen på sykepleiere har vært et faktum i mange år. Bare i dag mangler vi over 6000 sykepleiere i Norge, og tallet kan komme opp mot 30.000 i 2035.

Studiestedene rapporterer hvert år om mange som søker seg til studiet, men bare 5 av 10 sykepleiere som vi utdanner blir i yrket. Grunnen til det er mange, blant annet dårlig lønn, belastende arbeidstidsordninger, deltidsstillinger, tidlig pensjonsalder på grunn av uføre eller sykefravær.

Etter samhandlingsreformen i 2012 skulle kommunene ta mer og mer ansvar for pleie og behandling, mens liggetiden på sykehusene skulle bli kortere. Konsekvensen av dette skifte er at kommunene har fått flere pasienter som har behov for omfattende hjelp. For å kunne hjelpe disse pasientene, har vi behov for flere sykepleiere med spesialkompetanse, og altfor få sykepleiere får lønnet permisjon for å videreutdanne seg.

En annen utfordring er at spesialsykepleierne med 10 års ansiennitet i kommunene får 28.000 kroner mindre i året i grunnlønn, enn på sykehuset. Dette gjør at kommunene taper i kampen om rekruttering av spesialsykepleiere.

I NOVA rapporten "en utvikling som må snus" fra 2020 viser det til at halvparten av sykepleiere som jobber i hjemmetjenesten og sykehjem ønsker å slutte. I KS sine undersøkelser blant kommunene sier man også at sykepleiere er den profesjonen det er vanskeligst å rekruttere.

Grunnen til dette er at arbeidsbelastningen er for stor. Det er for få sykepleiere på vakt, samtidig som man ikke har helsefremmende arbeidstidsordninger.

Når lønna heller ikke er lik andre med lik utdanning, så er det ikke så rart at sykepleiere slutter for å gjøre andre ting.

Mangelen på sykepleiere truer kvaliteten på pleien og pasientenes liv og helse. Dette gjelder ikke bare sykepleierne, men er like viktig for hele Norges befolkning.

Mye kan gjøres for å bedre situasjonen. Øremerkede midler fra regjeringen til kommunene for videreutdanning av sykepleiere er en ting. En annen er å øke lønna til sykepleierne på et nivå som gjør det verdt å fortsette i yrket. Det tredje er å lage arbeidstidsordninger som man ikke blir syk av.

For å få til dette, må både kommunene, fagforeningene og regjeringen jobbe sammen for å komme med ekstraordinære tiltak. Bare da vil vi kunne bremse frafallet av sykepleiere.