Gå til sidens hovedinnhold

Det handler ikke om lakselusas forhold til Erna Solberg, men om EUs vanndirektiv

Det er ikke opp til politikerne eller oppdrettsnæringens talspersoner å avgjøre hva et såkalt «akseptabelt fotavtrykk» innebærer. Gjennom EØS-avtalens artikkel 7 har Norge forpliktet seg til å implementere vanndirektivet (2000/60/EF), dermed er det vanndirektivet som setter premissene for hva som er et akseptabelt fotavtrykk. 

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Slik henger det sammen: EØS-avtalens artikkel 7-Vanndirektivet (2000/60/EF)-Naturmangfoldloven §26a-Vannforskiften. Det betyr at det skal ikke være nødvendig å skrive om lakselus, rømning, fiskevelferd, sykdom og avfall i avisenes spalter og i fagrapporter. Norges forpliktelse til å følge retningsvalget i vanndirektivet skal sørge for at slike avvik ikke oppstår, noe annet er lovbrudd. En rettssak på avvikene i oppdrettsnæringen skal være en vunnet sak.

Norge har ikke innført vanndirektivets innhold på en riktig måte, det underbygges med at Norge kun kan bestemme form og midler for gjennomføring, men det viser seg at Norge har omskrevet teksten, slikt er ulovlig. Avviket er et brudd på EØS-avtalen artikkel 7. Direktiver skal transformeres og inkorporeres i norsk rett med et substansielt innhold som er identisk med angjeldende direktiv.

Norges eneste handlingsrom er å bestemme over «formen og midlene for gjennomføring» (EØS artikkel 7 bokstav b). La meg bevise dette ved å vise til EØS-avtalen for deretter sammenligne vanndirektivets artikkel 1 med vannforskriftens §1.

EØS-avtalen artikkel 7

Vannforskriften skal «tilsvare» vanndirektivet, dvs. må fremme de samme formål og motiver som følger av EØS-avtalen artikkel 7:

  • «Rettsakter som er omhandlet i eller inntatt i vedlegg til denne avtale eller i EØS-komiteens vedtak, skal være bindende for avtalepartene og skal være eller gjøres til del av deres interne rettsorden som følger …
  • b) en rettsakt som tilsvarer et EØS-direktiv skal overlate til avtalepartenes myndigheter å bestemme formen og midlene for gjennomføringen».

Vannforskriftens formålsangivelse samsvarer ikke med vanndirektivets. Det ser vi enkelt ved å sammenstille vanndirektivet med vannforskriften:

Forskrift om rammer for vannforvaltningen (vannforskriften) av 15. desember 2006

§ 1. Formål:

  • «Formålet med denne forskriften er å gi rammer for fastsettelse av miljømål som skal sikre en mest mulig helhetlig beskyttelse og bærekraftig bruk av vannforekomstene.
  • Forskriften skal sikre at godkjente vannforvaltningsplaner med tilhørende tiltaksprogrammer revurderes og oppdateres hvert sjette år».

Hvordan tolkes paragrafen? Hvis det står «skal» før «sikre», har vi en plikt. Men den strekker seg ikke lenger enn til å gjøre det som er «mulig». Jeg tipper en juridisk vurdering må gå ut på å finne ut hva som faktisk stod i ens makt å sikre. Hva man burde kunne ha fått til, slik situasjonen var. Nå modifiserer «mest mulig» strengt tatt bare «helhetlig». Hva som egentlig er målet for sikringen, er uklart, når man ser nærmere etter. Skal man faktisk sikre beskyttelse (etter beste evne), og så skal den være mest mulig helhetlig? Det skulle man jo tro, men det er ikke opplagt at det er det som står der, og man kan få en følelse av at den som har skrevet dette, enten ikke har vært klar over nyansen eller har prøvd å tåkelegge den.

Regelen er for komprimert til å være klar. Men jurister sliter ikke med logiske problemer i setninger på samme måte som filologer. De er vant med og nødt til å håndtere ufullkomne bestemmelser. De kan mene at en formulering peker mot en viss slags rett eller plikt, uavhengig av den nøyaktige ordlyden. Praksis på området kan bety mer – og hva hadde man hjemmel for å gjøre og grunn til å regne med.

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/60/EF av 23. oktober 2000 om fastsettelse av rammer for fellesskapstiltak for vannpolitikk [Vanndirektivet]

Artikkel 1:

  • «Formålet med dette direktivet er å etablere et rammeverk for beskyttelse av innsjøflater, overgangsvann, kystvann og grunnvann som hindrer ytterligere forverring og beskytter og forbedrer statusen for akvatiske økosystemer og, med hensyn til deres vannbehov, terrestriske økosystemer og våtmarker, direkte avhengig av akvatiske økosystemer».

Vanndirektivet er tydelig. Denne målsetting må leses i sammenheng med bla. følgende utdypende forklaringer i fortalen til direktivet:

«11) I henhold til traktatens artikkel 174 skal Fellesskapets miljøpolitikk bidra til at målene for bevaring, vern og bedring av miljøkvaliteten nås ved en fornuftig og rasjonell utnytting av naturressurser, og den skal bygge på føre var-prinsippet og prinsippet om forebyggende tiltak, prinsippet om at bekjempelse av miljøskader skal skje fortrinnsvis ved kilden, og prinsippet om at forurenser betaler».

Som en oppsummering så kan myndighetenes tiltak og/eller tillatelser kun resultere i bedret tilstand i vannkvaliteten, og ikke forverrer den. Artikkel 1 angir nasjonalstatens handlingsrom når denne skal treffe vedtak med virkning for vannbehandling og –kvalitet nasjonalt. Direktivet – når det vedtas nasjonalt – «setter strek» på den måten at all degradering og forverring som har funnet sted til og med år 2000 skal gradvis opphøre.

Dvs. at tiltak som heretter igangsettes, og som direkte eller indirekte influerer på kystvannet, skal utelukkende forbedre vannmiljøet. Utslipp som pågår, skal opphøre eller utfases. Arbeid, forhold eller tiltak som forverrer vannmiljøet skal ikke kunne fortsette, langt mindre igangsettes.

Slik regjeringen formulerer seg i vannforskriften er det ikke tatt hensyn til vanndirektivet. Vannforskriften ignorerer at det i vanndirektivet finnes et grunnleggende prinsipp om «kildebekjempelse». Videre sees det intet utslag av «føre-var-prinsippet».

Det er lett å konkludere med at oppdrettsnæringens praksis ikke følger vanndirektivet. Strengt tatt er det unødvendig å skrive om pågående skadeverk, vanndirektivet viser retningen, og den skal følges.

Kommentarer til denne saken