12. juli sto det i Nordlys en oppsiktsvekkende polemikk mot en fornuftig lederartikkel i Nordlys. Kommentaren er skrevet av adm. dir. i NHO og Norsk industri, hhv Ole Erik Almlid og Stein Lier Hansen.

Allerede i første setning er det helbom: «Når vi skal leve mindre av inntekter fra olje og gass, må vi leve mer av noe annet». Altså nøyaktig det motsatte av det som foregår i norsk økonomi, der det nå produseres mer olje og gass enn noensinne, og der målet er ytterligere opptrapping, også i Barentshavet. – Omtrent alle i Stortinget støtter denne politikken.

Ellers handler direktørenes innlegg om industriutbygging i Nord-Norge (vindkraft, kabler, hydrogen- og batteribedrifter) som angivelig skal ha betydning for «det grønne skiftet». Industriutbyggingen skal antydningsvis koste mer enn 1.000 milliarder ifølge Nordlys, pluss vesentlig dyrere og mer ustabil strøm til kundene. Argumentene til Almlid og Hansen har knapt et eneste godt poeng.

1. Grunnen til at stat og næringsliv visstnok er interessert i å investere i Nord-Norge, er de «lave» strømprisene i nord. Men direktørenes venner i Statnett, regjeringen og Stortinget planlegger - på høygir - det motsatte: Kabelkapasiteten mellom sør og nord skal økes vesentlig slik at strømprisen etter hvert skal bli den samme i hele landet (nå 3 kroner/kWh pluss nettleia), og i Europa.

2. Ellers handler direktørenes innlegg om den lange serien bedrifter fra Berlevåg til Mo og Mosjøen som skal utvikle Nord-Norge. Sysselsetningen skal opp. Befolkningsveksten i landsdelen skal også opp – vi skal få tilflytting i stedet for fraflytting.

3. Men mye av den overdrevne industriutbyggingen er i realiteten også meningsløs: Å produsere hydrogen/ammoniakk gir fordeler kun for ytterst få bedrifter i Norge. I tillegg er produksjonen svært ineffektiv og uøkonomisk. Dersom Norge bruker hele sitt energioverskudd (15-20 TWh) til produksjon av hydrogen/ammoniakk, vil man kun få tilbake vel tredjeparten som hydrogenenergi. Et ufattelig sløseri av kraft. Om man bruker naturgass i stedet for vann- og vindkraft, får man i tillegg CO2-utslipp som direktørene plutselig er blitt bekymret for.

4. Batteriproduksjonen er det vanskeligere å finne tall for, men antydningene om kraftsløseri dominerer også her. Også når det gjelder den kolossale veksten i arbeidsplasser som antydes (40.000 i Norge), er det grunn til skepsis mot betydelige overdrivelser.

5. Direktørenes eventyrfortelling handler selvfølgelig om noe helt annet en «vekst og utvikling» i Nord-Norge. Eventyret handler om at deler av norsk (og utenlandsk) industri skal tjene penger på statlige subsidier (som oftest kalles «rammebetingelser») og på nordnorske husstander som snart skal betale 3-4 kroner/kWh for strømmen, i tillegg til den prisøkningen som økt strømpris gir på andre forbruksvarer. Norge tjener nesten ikke penger på å eksportere kraft. Kraftnæringens inntekter skyldes en kolossal overpris på strømmen til norske husstander.

6. Ingen er tjent med den energipolitikken som nå føres. Etter mitt syn er det likevel en måte å stanse den såkalte utviklingen på: Utbyggingen av meningsløs «grønn» energi og unyttige kabler, kan stanses av relevante kommuner dersom alle nye vindkraftutbygginger blir nedstemt lokalt. Da kan vi bruke kraftoverskuddet til fornuftig utbygging av industri, og til anstendige strømpriser på 30 øre kWh/time til folk flest. Vi har allerede en skatte-etat i Norge. Energibransjen har andre oppgaver.

PS: Stein Lier Hansen må være litt av et trippelmenneske - tilhenger både av ekstreme, ulønnsomme investeringer, det grønne skiftet og av naturvern. Han støtter alt, uansett hva det måtte være.