Energi er drivkraften i moderne industrisamfunn. Energipolitikk får derfor konsekvenser på alle områder. De energiløsningene vi velger, må ikke ensidig tilgodese noen av de målene vi har, på urimelig bekostning av andre. Det er nå i ferd med å skje. Og det skjer fordi en kommersiell energibransje har fått for mye makt.

Vann- og vindkraftbransjen har sterk økonomi og har utviklet en kraftfull lobbyvirksomhet. Det har gitt bransjen en helt urimelig definisjonsmakt, og gjennom systematisk bruk av «klimakortet» fremmer bransjen sin egen kommersielle agenda. «Klimamåla» og «det grønne skiftet» inngår nå i annenhver setning når redaksjonene slipper Åslaug Haga i «Fornybar Norge» til, som regel uten kritiske spørsmål.

I perioden 2011-2014 gjorde Stortinget flere energipolitiske vedtak som senere har vist seg å ha svært negative sideeffekter. De fleste vedtakene var enstemmige, i stor grad styrt av aktiv lobbyvirksomhet fra kraftbransjen og politikere med velmente ønsker om reduserte CO2-utslipp. Advarsler mot uønskede sideeffekter ble stort sett avfeiet.

Dette gav oss loven om el-sertifikater, iverksatt 1.1. 2012. Den utløste en historisk bølge av vindkraft på land, med voldsom rasering av verdifull natur. Motstanden toppet seg med et rent folkeopprør i 2019. Og FN definerer naturkrisen like alvorlig som klimakrisen. Etter fire års pause driver vindkraftbransjen nå en knallhard kampanje for nye vindkraftverk. Selvsagt av hensyn til «klimamåla»!

Utenlandskablene til Tyskland og England fikk konsesjon i 2014, lobbet fram av kraftbransjen. Det skjedde etter sterk motstand fra industrien og LO, som fryktet priseffektene. Kablene ble da også sentrale i strømpriseksplosjonen som nå sender husholdninger på NAV og stadig flere bedrifter til skifteretten. FRP har senere beklaget at konsesjonene ble gitt. Det skjedde med FRP i regjering, og med Tord Lien som olje- og energiminister. Han kom fra kraftbransjen, og er nå tilbake der.

I 2014 drev opposisjonen gjennom prinsippet om elektrifisering av sokkelen med strøm fra land, stikk i strid med den sittende H/FRP-regjeringens ønske. Det er bakgrunnen for at det nå sendes store og økende mengder strøm til sokkelen og tilhørende landanlegg. Siste aktuelle sak er Melkøya. Ingen har kunnet dokumentere reell klimaeffekt. Konsekvensen er bråstopp for en lang rekke industriprosjekter på land som ikke får strøm. FRP har holdt fast på motstanden mot denne elektrifiseringen, mens Høyre har snudd og er nå for.

Nå er en ny politisk feil under utvikling. Mens et stort antall land utvikler framtidens kjernekraft, er energibransjen negativ til at Norge skal gå i den retningen. Og bransjen har fått gjennomslag. Da Forskningsrådet 10.1. i år lyste ut 1.2 milliarder forskningsmidler til «miljøvennlig energi», ble det gjort eksplisitt oppmerksom på at det ikke var anledning til å søke om midler til forskning på kjernekraft!

16 forskere ved NTNU, UiB, UiT og Høgskolen på Vestlandet har i en kritisk artikkel i Universitetsavisa kommentert saken. De skriver bl.a. at dette trolig er « - - signert APs olje og energiminister, Terje Aasland». Aasland kommer som kjent fra kraftbransjen selv.

Det er logisk at vindkraftbransjen er redd kjernekraft. Moderne kjernekraft er sikker, produserer stabilt og bruker nesten ikke areal sammenlignet med vindkraft. Den fungerer perfekt sammen med vår regulerbare vannkraft, som stabil grunnlast i kraftsystemet. Den kan også reguleres, om nødvendig. Kjernekraft vil redusere behovet for kostbar oppgradering av effektkapasiteten i vannkraftverkene. Den kan plasseres der behovet er, og utløser ikke nye, store kraftlinjer. Pris på strøm fra kjernekraftverk vil konkurrere, fordi levetiden for kraftverkene er 60 til 100 år.

Ifølge forskerne utvikles det nå i mer enn 40 land nesten 90 ulike reaktordesign for framtidens kjernekraft. Noen av disse konseptene vil vinne fram. De første kan trolig være i drift like tidlig som mulig ny vindkraft. Vi bør derfor ha noe is i magen framover. Samtidig kan vi utløse potensialet i energieffektivisering. Allerede i 2010 viste en offentlig utredning et potensial på 40 TWh innen 2040, noe ingen av regjeringene siden har fulgt opp. EUs energieffektiviseringsdirektiv fra 2012 er ennå ikke godkjent i Norge. Solberg-regjeringen reduserte til og med tilskuddene til solenergi og fjernet tilskuddene til energieffektivisering i borettslag.

Vindkraftbransjen ser at kjernekraft kommer, også i Norge. Derfor utnyttes «klimamåla» for 2030 for alt de er verdt av «Fornybar Norge», for å få bygd mest mulig vindkraft før ny kjernekraft er klar. Men delmålet for 2030 er det nesten ingen som nå tror kan nås.

Det viktige norske klimamålet er klimanøytralitet i 2050. Flytter vi delmålet for 2030 noen få år ut i tid, får vi en reell mulighet til å vurdere om moderne kjernekraft fjerner alle behov for å bygge ned mer natur med vindkraft. Prognosene for kraftbehovet framover er også høyst usikre.

Kjernekraft vil gi oss all den kraften som trengs for at vi kan demontere vindkraftverkene som er bygd, når konsesjonene går ut. I tillegg vil vi trolig langt lettere kunne nå det reelle målet, klimanøytralitet i 2050. Kanskje til og med tidligere. Over 30 kommuner ønsker nå å vurdere kjernekraft, bl.a. industrikommunene Aure og Høyanger.

Vi bør ikke la vindkraftbransjen få dure fram, basert på de norske «klimamåla» for 2030, når det kan føre til en helt unødvendig rasering av nye områder verdifull og tilnærmet urørt natur. Klimaeffekten vil ikke være målbar i en verden der det åpnes et nytt kullkraftverk hver uke!

Vi lar ikke legemiddelindustrien styre helsepolitikken.

Vi lar ikke våpenindustrien styre forsvarspolitikken.

Vi må slutte å la en gjennomkommersialisert kraftbransje styre energipolitikken til egen fordel!