Verden er i rask endring, det skjer større endringer på åtte uker enn de foregående 80 år. Når det gjelder Russland er man tilbake til en normalitet. De milde vindene fra 1990 til 2005 var et unntak i russisk historie.

Vi kan like det eller ikke, men de fleste russerne foretrekker despoter som kan holde liv i drømmen om russisk overherredømme og storhet, på bekostning av territoriet til andre og mindre europeiske nasjoner. Flere meningsmålinger i Russland, også uavhengige, viser at Putin får stor støtte i egen befolkning.

Det taler sitt tydelige språk at den eneste russiske lederen som noensinne har søkt dialog og samkvem med Vesten, Mikhail Gorbatsjov, er den mest forhatte og mislikte statslederen noensinne i eget land.

I deler av Nord-Norge er det vanskelig å gi slipp på det Russland vi så korte glimt av i perioden 1990 til 2005. Før Putin og kretsen rundt ham begynte sitt målrettede arbeid med å undergrave Vesten og de liberale demokratiene, i likhet med russiske ledere før ham. Det bildet av Russland mange i Nord-Norge har fremhevet, har vist seg å være falskt. Lite i de lange trendene tyder på at det vil endre seg med et eventuelt regimeskifte. Derfor søker Finland og Sverige trygghet i NATO.

Institusjoner i Nord-Russland, få mil fra den norske grensen, var blant de raskeste til å videreformidle Putins propaganda etter angrepet på Ukraina. De samme som vært samarbeidspartnerne til politikere og byråkrater i Nord-Norge i mange år. Men det virker ikke som dette har sunket inn for de som har flagget norsk-russisk samarbeid gjennom mange år.

Det kommer til uttrykk i en kronikk mangeårige leder i Barentssekratariatet, Rune Rafaelsen, hadde i Nordlys fredag denne uken.

Rafaelsen har også vært Ap-ordfører i Sør-Varanger kommune. At han har store kunnskaper, er det liten tvil om, men han har samtidig vansker med å justere sitt gamle verdensbilde.

Rafaelsen sier vi ikke kan gi opp Russland, og ber oss følge opp de demokratiske nettverkene som er bygd i nord.

Dette er umulig, av flere grunner. For det første, det er ikke vi som har gitt opp Russland, det er Russland som har gitt oss opp.

For det andre, det er en feiltakelse å tro at vi har å gjøre med et annet og "snillere" Russland i nord enn i Moskva. Derfor handler det ikke lengre om dialog, men om at også vi i nord må gjøre vår del av jobben for å demme opp for Russlands maktspill og å isolere landet internasjonalt. Russlands brutalitet og vilje til drap og ødeleggelser virker ikke å ha noen grense.

Denne isolasjonen må gjøres også lokalt i de norske grenseområdene, hvor smertefullt det enn må føles. Det eneste språket som vil bli forstått i Russland, er makt.

Det finnes heller ikke, slik Rafaelsen later til å innbille seg, noen demokratiske strukturer å ha dialog med i Russland. Mye av arbeidet hans synes å ha vært forgjeves, Rafaelsen er innhentet av russisk historie.

Barentssektratariatet må legges ned snarest mulig, og finansieringen fra Staten omfordeles på andre tiltak i Øst-Finnmark. Dette vil være et kraftfullt signal fra Norge i nord. Når vi skal se fremover bruker vi ikke ressurser på å opprettholde organer som ikke kommer til å ha arbeidsoppgaver.

Finnmark har en sentral plass i det nasjonale fellesskapet. Husk at velstanden i nordøst ble bygd stein på stein fra nedbrente bygder, med stengte grenser mot Sovjetunionen og kald krig. Nå har Russland vendt oss ryggen. Det er en omstilling Finnmark kommer til å klare nok en gang, sammen med resten av nasjonen.

Det er en jobb som må bygges på realisme, ikke ønsketenkning. Et Russland som ikke finnes, må ikke få feste seg som en tvangstanke i Finnmark.