Gå til sidens hovedinnhold

Det er på tide med litt sinnafeminisme

«Sånn kan vi ikke ha det.» har kvinner hørt hver gang de har varslet om trakassering, mobbing og voldsutøvelse på jobb. Også har det blitt stille. Helt til damene ble jævlig forbanna. Og organiserte seg.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Historien gjentar seg til det kjedsommelige.

Susanne Mortensen er fisker, 23 år, og anbefaler ingen kvinner å gå til yrket. I et debattinnlegg på NRK skriver hun om trusler, seksuell trakassering, mobbing og utfrysing på jobb.

Innlegget har fått voldsom oppmerksomhet og mange lignende fortellinger har kommet frem i lyset.

Hun skriver om å bli satt til umulige oppgaver, bare for å bli flirt av. Om folk som kalte henne for svak, hore, fettkjerring, hysterisk – uten å frykte for konsekvensene. Arbeidsgiver tok aldri tak, rederiene slo ring om mennene som drev på med svineriet og lot Susanne Mortensen ta belastningen alene.

Mortensens varsel bør sjokkere absolutt ingen. Det er ikke første gang det varsles om slikt. Vi skrev om en lignende sak for syv år siden.

Men Norges Fiskarlag er perplekse, lell. Der lires det av kjente fraser om «Slik skal vi ikke ha det» og «Vi må gjøre undersøkelser»

Det er bare tull. Det trengs ikke flere undersøkelser. Det trengs noen som ikke er redd for å få skit på nevene.

I juli i år kom NOFIMA med en rapport som slo fast at mangel på reell tilgang på fiskeriyrket for kvinner bunner i blant annet «En mannsdominert og til tider røff kultur.»

Rapporten kjenner lederen i Fiskarlaget godt til – han satt i utvalget.

NOFIMA-rapporten var bestilt av regjeringa etter pålegg fra Stortinget. For da Stortinget skulle behandle kvotemeldinga i fjor høst, ble det klart at man har glemt å inkludere kvinners deltakelse i fiskeriene.

Etter at NOFIMA-rapporten ble ferdigstilt kom regjeringen med en strategi for å få flere kvinner inn i yrket. Noen kvinnelige fiskere har ment at rapporten var overflatisk og slo inn åpne dører. Og at regjeringens strategi ikke går langt nok.

1, 5 millioner kroner for nettverksbygging får dem ikke til å juble. Ja, du leste rett. 1,5 blanke millioner. Statsrådsbiler koster trolig mer.

Vi har et ekte likestillingsproblem i fiskeriene. Og den er strukturell. Og den er godt kjent. Kun tre prosent av fiskerne er kvinner. Siden vi har formell likestilling i dette landet, så er vi som samfunn pålagt å gjøre noe som monner for å øke denne andelen.

Fiskeressursene i norske farvann skal norske kvinner også ha mulighet til å gjøre til sitt levebrød.

Så hva skal til for å løfte kvinnenes status i fiskerinæringene? Og skape trygge arbeidsforhold?

Hvis hovedansvaret skal være hos næringa og organisasjonene så må de være villige til å lære av egen håndtering i varslingssaker om seksuell trakassering.

I 2020 avslørte Dagbladet at Norges Fiskarlag hadde en mildt sagt klønete håndtering av en alvorlig metoo sak i egen organisasjon.

Varselet omhandlet straffbare handlinger med potensielt flere års strafferamme, ifølge Dagbladets avsløring.

Varselet ble fulgt opp internt i Fiskarlaget med en privat granskning og hemmelige avtaler.

Saken havnet til slutt hos politiet og ble henlagt etter bevisets stilling. Men håndteringa til Fiskarlaget sendte ikke akkurat ut betryggende signaler.

Det er lov å håpe at Fiskarlaget har lært noe av prosessen som de kan bygge bedre rutiner på.

Fordi gode rutiner bygger kultur.

Arbeidsforhold på havet er også, selvsagt, politisk ansvar.

Stortingsrepresentant Cecilie Myrseth (Ap) mener at politikere må stille krav og sørge for at regelverket fungerer, og lover en oppvaskrunde når Ap tar roret.

Nåværende fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen (H) på sin side holder fast ved at dette er noe næringen må fikse sjøl. Det er en merkelig holdning. For det første: også for privat næringsliv gjelder landets lover om diskriminering på arbeidsplassen.

Og landets lover håndheves ikke av butikkeiere, restaurantgründere, frisører eller fiskeriredere. Det er statens jobb.

For det andre: det finnes verken insentiver eller virkemidler som næringa og interesseorganisasjonene kan bruke for å ta fatt i dette. Kompetansen om likestilling og diskriminering er åpenbart lav.

Politikere kan for øvrig lage politikk som gir kvinner egne kvoter, de kan gi kjønnsspesifikke tilskudd for kjøp av egen båt for de som ønsker å fiske i åpen klasse, de kan stille krav på vegne av kvinnelige lærlinger.

Det er konkrete tiltak den nye regjeringa kan vurdere å gjøre for å styrke kvinnenes status i fiskeriene når de kommer til makta. De kan i alle fall bidra med mer enn 1,5 millioner kroner.

Blir det bråk av det? Ja, så klart. Ingen mannsdominerte næringer, der så å si all kapitalen eies av menn, har noensinne blitt mer likestilte uten bråk.

Politisk vilje må til for at Susanne Mortensens ord skal veie mer.

Fordi politikk bygger kultur.

Vi må også erkjenne at ukulturer som dette har sin kime i historiske kjønnsrollemønstre. Det må vi snakke om før vi kan kvitte oss med uhumskhetene.

Vi har et ekte likestillingsproblem i fiskeriene. Og den er strukturell.

Den er også historisk og tradisjonell. Og det har vi alle sammen ansvar for å løfte og debattere.

Vi kan gjerne utøve litt sinnafeminisme, på vegne av de kvinnene som orker å gå foran som varslere. Og på vegne av de kvinnene som har stille bygget kysten. Det er verdt å stå på barrikaden for kystens identitet.

Fiskeri, som næring, har tradisjonelt vært ekstremt kjønnsdelt. Historisk dro menn ut til fiske i Lofoten og Finnmark, jobba seg halvt i hjel under livsfarlige forhold, og tok hjem penger. Det ble ansett som ekte næringsvirksomhet og er hyllet, med rette, som heroisk i kystkulturen.

Frem til historikere tok tak i det på 80-tallet, var kystkvinners innsats en fotnote i historien. De satt nå bare der, og ventet.

Men de venta ikke med hendene i fanget. De slet nevene ned til knoklene. Noen av dem rodde både not- og juksefiske hjemme, for å sette mat på bordet. Og var det penger å hente fra deres innsats i fiskeriene, så ble de fort skviset ut.

For ikke å snakke om at kvinnene egnet liner, sperret, prekaverte – hengte til tørk, syltet, saltet, fileterte og la på is – til ingen fortjeneste, og med ingen rettigheter.

Vi bør fortelle om dem med stolthet og agg. For den fortellinga gir nemlig kvinnene historiske krav til ressursene i havet.

Og fordi det er vi som bygger kultur.

Tirsdag møtes Fiskarlaget Nord i Tromsø. For å snakke om «Rammevilkår og strukturgevinst».

Det bør sannelig innebære et alvorsprat om arbeidsvilkårene for kvinner i fiskeriene. For når anstendige nordnorske fiskere samles, bør svineriet Susanne Mortensen forteller om, være øverst på agendaen.

Kommentarer til denne saken