Gå til sidens hovedinnhold

Det er noe som skurrer i Bodø

Den uryddige prosessen med avdeling i Bodø vil bidra til mer splittelse, skriver Nordlys sin kommentator.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Nordnorsk Kunstmuseum bør få ei avdeling i Bodø, slik Nordland fylkeskommune har uttrykt ønske om», står det i den nye museumsmeldinga som ble presentert på fredag.

I Bodø mener de at museet deres bør åpnes allerede våren 2022. Plutselig var det duket for fylkespolitisk våpendragning rundt museet. Det er absolutt det siste den haltende institusjonen trenger nå. Styret virker ikke bekymret, riktignok. Men styret har vært noe ambivalent til styring en god stund nå.

Nordnorsk Kunstmuseum har helt ufrivillig bydd på heftig underholdning det siste året. Til og med de med null interesse for kunst har kunnet spise popcorn mens den ene forbausende skittentøysvasken etter den andre ble rullet ut.

Det startet med en brå oppsigelse av direktøren Jeremie McGowan; flere styremedlemmer som forlot skuta på mildt sagt oppsiktsvekkende vis; kunstnere som reiste bust mot museet offentlig, og museets advokat som nonchalant tok på seg rollen som kritiker av kunstnere som museet er oppdragsgiver for.

Deretter fulgte en opprivende rettssak om oppsigelsen og juridisk frifinnelse for museet, med forsmedelig omdømmetap, særlig i det samiske miljøet. Flere nye styremedlemmer trakk seg til offentlig skrammel og ståk, og en daglig leder sa opp sin stilling.

Advokaten truet så en folkevalgt politiker med søksmål, da hun i Stortinget tok opp folkets mistillit til museets styre. Ytringsfriheten var plutselig en relativ verdi for et museum. Abid Q. Raja toet sine hender. Styreleder Grete Ellingsen var, som vanlig, stille.

Har jeg glemt noe? Garantert.

Akkurat når man trodde at tragedien om Nordnorsk Kunstmuseum ikke kunne bli mer absurd, så tar plottet en forventet sving innom Bodø.

Bodø skal bli europeisk kulturhovedstad i 2024, et prosjekt i 300 millioner kroners klassen. Likevel har byen få visningsrom for billedkunst å snakke om. Nordnorsk Kunstmuseum har som mandat å være en institusjon for hele landsdelen. Så en offentlig diskusjon om en Bodø-avdeling kunne vært både frisk og interessant. Men det oppsiktsvekkende i hele denne saken, er Nordnorsk Kunstmuseums passivitet. De har knapt hatt befatning med sin egen fragmentering.

Noen politikere har snakket sammen i Nordland i november 2019. Så snakket de med departementet i juni i fjor på et regionalt dialogmøte som var arrangert i forbindelse med arbeidet med museumsmeldinga. Lignende møte ble arrangert i Tromsø. Nordnorsk Kunstmuseum var ikke til stede.

Sent i juni 2020 ble Nordnorsk Kunstmuseum involvert i et møte om den foreslåtte avdelingen. Først i november kom det en formell henvendelse fra Nordland fylkeskommune til museet om en «filial» i Bodø. Og her sitter vi i mars 2021 med et eget punkt om en Bodø-avdeling på en stortingsmelding!

Styreleder Ellingsen applauderer denne mildt sagt merkelige fremgangsmåten i koordinerte meldinger på nettsidene til Nordnorsk Kunstmuseum, Se kunst i Nord-Norge (Bodø) samt i leserinnlegg i landsdelens aviser.

Nordnorsk Kunstmuseum har, ifølge styrelederen, ingen faglig ansvar her, men beundrer det politiske håndverket. Enten er det snakk om en elendig institusjonell selvtillit, eller et bomskudd på rolleforståelsen: Det er Nordnorsk kunstmuseum som er det primære fagmiljøet her. Det er de som bør drive frem egen utvikling. Ikke fylkesråd Kirsti Saxi i Bodø.

Denne tafatte og tydeligvis utilsikta outsourcinga av egen styring har ført oss rett inn i den begredelige politiske tautrekkingen mellom Bodø og Tromsø, der all vettug debatt går for å dø. Men, faktisk, så har Tromsøs ordfører Gunnar Wilhelmsen et poeng når han kontant sier at det er helt uaktuelt å støtte Bodø-avdelingen.

Hele landsdelen, Tromsø inkludert, har støttet Bodø politikernes arbeid med å sikre betydelig statsstøtte som europeisk kulturhovedstad.

Mens Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø råtner på rot i faktisk og overført betydning, fremstår det derfor særlig taktløst av politikere i Bodø å planlegge egne avdelinger og forbruk. Å få en egen museumsavdeling opp å gå på et knapt år, er ikke gratis. Penger må inn for å styrke bygget i Tromsø først, mener Wilhelmsen. Det åpner også meldinga for, med riktignok ullen språkføring: «Nordnorsk kunstmuseum trenger nye eller utvida fasiliteter i Tromsø.»

Men det er ikke bare bygget til Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø som vakler, institusjonens omdømme er ustø. Vi må ha troverdige institusjoner som tar aktive velbegrunna valg, hvis vi skal ha vital kultur. Kunstnere forteller om økende grad av mistillit til museets styre og stell. I tillegg til nye magasiner må det altså bygges en livskraftig fortelling om museet på den solide faglige grunnmuren som allerede eksisterer i Tromsø, ellers vil hele kunstfeltet i Nord-Norge tape.

Hele opplegget med Bodø-avdeling er splittende. Nå må museet leve opp til eget formål og samle landsdelen. Og da må Grete Ellingsen og styret tydeliggjøre hvor det faglige ansvaret for egne prioriteringer ligger: hos museet eller hos fylkesråden i Bodø?

Kommentarer til denne saken