Tirsdag denne uken, var både næringsminister Jan Christian Vestre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum på besøk i Kirkenes. Sistnevnte har kommunen hatt besøk av før, sist i valgkampen høsten 2021. Som distriktets mann satset Vedum stort i nord, et område med mye relevant distrikt, spesielt under en valgkamp. Vestre er politisk ferskere i nord, men har allerede vist positiv interesse for nordområdene i sin korte tid i posisjon. Dialogen med næringsministerens sekretariat i forkant av Kirkeneskonferansen viste samtidig at nord er et nytt og stort område å ta inn over seg. Ministerens sekretariat fant ikke tid i et hektisk program til et Kirkenesbesøk i februar, men Vestre skulle til Mo i Rana uken før. At det er 1300 km mellom Kirkenes og Mo i Rana fikk jeg lite gjennomslag for, i min argumentasjon om ulike muligheter og problemstillinger til tross for likheten nord for Trøndelag.

Men når krisen på ny rammer Øst-Finnmark stiller begge umiddelbart opp når deres hjelp trengs som mest. Om enn med noe famlende omtale og forståelse av problemstillingen i forkant av besøket, så var deres fysiske møter i Kirkenes av stor betydning. Møter med et hardt presset næringsliv og et samfunn sterkt berørt på mange måter som et særegent grenseområde av nasjonal betydning.

Så hevder alle sin særegenhet, spesielt i krisetid, både på Vestlandet og i Innlandet, og ellers rundt omkring. Alle har sine særegenheter å vise til, og alle like unikt viktige.

Det som likevel legitimerer Sør-Varangers og Øst-Finnmarks påberopelse av unikhet og behov for ekstraordinær bistand i dagens situasjon, handler ikke om særegne forhold verken næringspolitisk eller distriktspolitisk. Det handler om sikkerhetspolitikk.

Hevdelse av suverenitet kan aldri lykkes gjennom militær tilstedeværelse alene. En solid og robust grensebosetting er samtidig avgjørende for stabilitet og et fredelig naboskap ved den norsk-russiske grensen i nord. Det siste har grensebefolkningen og næringslivet i nord-øst etterlevd gjennom å sikre et økonomisk fundament for sysselsetting, og det på en rasjonell og pragmatisk måte i samspillet over grensen. Det er dette fundamentet for bosetting som nå, og igjen, utfordres på det sterkeste. Denne gangen med en krise vi ikke ser enden av, og en fullstendig samfunnsomvelting vi knapt har sett begynnelsen på.

Næringslivet må alltid være beredt på både kriser og omstilling. Et budskap gjentatt fra næringsministeren like før hans besøk til Kirkenes. Men næringslivet i Sør-Varanger er ikke bare kjent med behovet for omstillingsevne, bedriftene har også levd med stadig omstilling, og det mer enn de aller fleste. Den største omstillingen knyttes gjerne til nedleggelsen av det statlige gruveselskapet AS Syd-Varanger i 1997. En hjørnestensbedrift som sikret det fundamentale, og statlig strategiske, grunnlaget for sivil bosetting i grenseområdet i øst. Omstillingsmidlene satt løst fra staten Norge etter avviklingen, med mål om å legge til rette for en bred lokal næringsstruktur og et nytt samfunnsøkonomisk fundament. Midler kom godt med, men samtidig sammenfallende med et historisk vendepunkt helt avgjørende for Sør-Varangers nye muligheter; åpningen av grensen mot Russland. Entreprenørene så nye markedsmuligheter i næringssamarbeid over grensen mot øst, vel støttet og applaudert av den norske stat. Det helt frem til nå.

Vi har klart det før, og vi har klart det igjen. Senest det siste tiåret har grensekommunen Sør-Varanger gjennomgått ikke mindre enn fem kriser. Flyktningkrisen, Krim-sanksjonene, fall i råvarepriser og ny gruvekonkurs, og sist koronakrisen. Samfunnet ved grensen har møtt utfordringene gjennom en ukuelig stahet og evne til omstilling, og ved å svare ut stadige nye regjeringers oppfordring og anmodning om internasjonalt samarbeid som et strategisk fundament for bosetting og verdiskapning. Lokalt næringsliv har etterstrebet en realisering av potensialet som internasjonalt handels- og logistikknutepunkt, men står nå overfor en ny krise som kan redusere hele samfunnet til et nasjonalt endepunkt uten folk og uten mulighet for økonomisk utvikling.

For situasjonsbeskrivelsen uten folk er farlig nærstående, en faktisk realitet der en person flytter ut av Sør-Varanger kommune annenhver dag. Situasjonen er så prekær, at man kan lure på hvordan sittende regjerninger har klart å utvise felles og totalt fraværende evne til å demme opp for en befolkningsnedgang faretruende for nasjonal sikkerhet.

En situasjonsforståelse alle deltakerne på gårdagens ministermøter var enige om alvoret i. En kompleks problemstilling aktualisert til det ytterste av den uvirkelige sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa med varm krig. Møtene resulterte også i felles forståelse for behovet for tiltak. Viktigst i krisens første fase å bevare så mye av det man kan. Det innebærer umiddelbare tiltak for å forhindre at bedrifter legges ned, og kompetanse og familier flytter ut. Hverken Vedum eller Vestre hadde imidlertid konkrete krisepakker å legge på bordet, men lyttet og tok alvoret med seg i det som nå må meisles ut som tiltak lokalt og regionalt, og det like fort som koronapakkene nasjonalt.

Samtidig vil ikke dette være på langt nær nok. Problemstillingen er rett og slett for omfattende, og trolig helt uoverskuelig langvarig. Det hjelper derfor lite på lang sikt med kortsiktige redningspakker og omstillingsmidler. Hele statsapparatet må tas i bruk i en nasjonal strategisk satsning for hvordan sikre videre bosetting og økonomisk fundament ved den norsk-russiske grensen. Ikke av nærings- og distriktspolitiske hensyn, men av sikkerhetspolitisk betydning for norsk suverenitet og videre fredstid i nord.

Til dette trengs et koordinerende lederskap med erfaring og forståelse for problemstillingens kompleksitet. Og med det et nytt besøk nordover til Øst-Finnmark. Denne gangen av landets øverste leder, statsminister Jonas Gahr Støre.