Gå til sidens hovedinnhold

Det er mer populært å snakke om barnehager og skole enn om de eldre sin situasjon

Om eldre, samfunn og bærekraftig utvikling.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er et tankekors å filosofere over samfunnsutviklingen, forholdet mellom «den eldre garde» og yngre mennesker og samfunnsaktørene, hvordan det er «hakk i plata» mellom generasjonene og bomskudd i tekningen, planlegging og prioriteringer fra våre politikere. Det ene «hakket» er at det er ganske stille i den offentlige debatt i forhold til eldrepolitikk og hvordan man skal tilrettelegge samfunnet for de eldre både på kort og lang sikt. Dette merkes både i det politiske liv og i hverdagen.

Det er mere populært å snakke om utviklingen i barnehagen, skolestruktur, idrettshall, kulturbygg og idrettsarena. Det er videre et tankekors at jo mere vi bygger og tilrettelegger for ungdommen, jo fortere forsvinner dem fra bygda og tettstedene våre. Vi har tilfeller hvor politikerne dimensjonerer for flotte og store skolebygg og idrettsfasiliteter, når festtalen er avholdt så har skolen og anleggene dobbelt kapasitet i forhold til dagens og morgendagens behov. Situasjonen er at bygdene tømmes for barn og ungdom og voksne i arbeidsfør alder, de flytter med sine ambisiøse etterkommere. Det betyr at politikerne sitter igjen med store spørsmåltegn og lurer på, hvorfor dette skjer? De har jo gjort alt riktig etter beste skjønn, men medisinen må være feil?

Med velstandsutviklingen fikk man også en totalt annen struktur i forholdet mellom generasjonene. Vi fikk» Gamlehjem», omsorgssenter og omsorgsboliger. Det Gav avlasting for familien og brudd med de gamle bånd mellom generasjonene. Det ble offentlig omsorg. Hele tiltaket var svært bra og nødvendig. Når så samfunnet skulle fylle på med velferdspakke og tilbud om et aldersvennlig samfunn, har det manglet på forståelse og engasjement i den praktiske politikken. Det er ikke tvil om de ansatte innen helse og omsorg har gjort sitt beste i sine roller.

Det mangler økonomiske midler som skal ivareta de ansattes behov for verdighet i deres arbeid og vil også ramme beboerne som får føle følgende av den berømte sparekniven. Det andre «hakket» er alle spådommer om tsunamien som vil ramme samfunnet som følge av eldrebølgen og bekymringen for de som «overlever» og blir igjen. Foreløpig har vel ingen sett noe til det skrekkscenariet, om at de eldre kaldt eldre bølgen skal bety en økonomisk katastrofe og ruin for landet og for nye slekter.

Det tredje «hakket» i plata» er at de som er opptatt og bestemmer over «eldrepolitikken» og oss eldre, de snakker om oss- og ikke til oss. Det betyr at vi mangler dialogforum. De eldre har stor kunnskap, livslangerfaring og klokskap, de blir fort glemt så snart de forlater sin arbeidsplass som pensjonist. Det må være av stor verdi å ta de eldre med på råd i lokalsamfunnene, de kan se utviklingen i større perspektiv og være bindeledd mellom politiske myndigheter, administrasjonen og lokalsamfunnet. Et annet begrep som nå er rådende med stor kraft, er begrepet bærekraftig. Begrepet har sin fødsel i Brundtlands kommisjonens rapport fra 1987. Rapporten skal finne løsninger på både fattigdom og miljøproblemer, bærekraft må også være så grunnleggende for et samfunn å gi eldre, handicappende og syke en verdig tilværelse.

Det gjelder både økonomi til et verdig liv gjennom forhandlinger om anstendig trygdeoppgjør av pensjonene, pleie og omsorg, velferdstilbud for å delta i samfunnet, gratis tannbehandling og støtte til digital opplæring. Dette er noen elementer i de momenter og behov de eldre står ovenfor i sin alderdom. Det er paradoksalt at de eldre som nå er passert en million mennesker i vårt land, i stor grad er overlatt til seg selv. Norsk Pensjonistforbund er en organisasjon som er tydelig, sterk og , som klart taler pensjonistenes sak og ønsker å samle alle pensjonister i inn i sine rekkene.

Kommentarer til denne saken