Samepolitikkens oppstandelse

Altasaken var en politisk strid på 1970- og begynnelsen av 1980-tallet som gjaldt utbyggingen av et vannkraftverk i Altaelva i Finnmark. Reineiernes krav om å stanse utbygginga inntil spørsmålet om samenes rettigheter var avklart, ble også avvist av regjeringa. Altasaka ble slik brakt inn for retten, og i desember 1980 forelå en dom i Alta herredsrett som viste at det var behov for nytt lovverk og et nytt representasjons-organ for samene.

Som et resultat av Samerettsutvalgets arbeid kom det i stand en ny samelov i 1987, og året etter vedtok Stortinget en egen grunnlovsparagraf om samisk språk, kultur og samfunn. Dette ga støtet til at Sametinget formelt åpnet i 1989.

I dag er samer tungt integrert i det norske samfunnsmaskineriet, med de retter og plikter som følger med. Sametinget har utvilsomt bidratt til denne utviklingen sammen med fremveksten av den moderne norske velferdsstaten. I motsetning til de fleste urfolk rundt om i verden framstår ikke den samiske befolkningen i dag som ekskludert lenger. For dette kan vi rette en stor takk til de mange menneskene både fra samisk hold og i norsk politikk, samfunn og forvaltning som har kjempet for å bedre samiske kår, retter og plikter de siste tiårene.

Men det som gjaldt i går gjelder ikke nødvendigvis i dag, og politikken som har brakt oss hit er ikke nødvendigvis løsningen på morgendagens utfordringer.

Nye utfordringer

Både Finnmark og Sápmi står overfor store utfordringer som har sprengkraft til å utvikle seg til en negativ spiral det kan bli vanskelig å snu. Økonomiske utfordringer, fraflytting og få relevante jobber for en stadig høyere utdannet yngre garde er en alvorlig kombinasjon.

De landbaserte primærnæringene i samiske områder sliter økonomisk, og er sterkt avhengig av offentlig tilskudd. Dette gjelder også for reindriften som avhenger av erstatningsordninger. Fiske og fangst er økonomisk i en helt annen kategori enn landbruk og reindrift, selv om det også i denne næringen er økonomiske utfordringer, avhengig av type fiske og fartøy.

Næringen sliter med rekruttering, og dette bringer oss til fraflyttingen. Utdanningsnivået blant samer øker, og flere unge samer tar høyere utdanning ved universitet og høyskoler.

En anekdote jeg tror mange vil kjenne seg igjen i: Din samiske datter, sønn, niese eller nevø har akkurat fullført en bachelor ved NTNU i Trondheim, ønsker å flytte hjem, men flytter heller til Oslo. Det mangler relevante jobber for dem i nord. Ikke ønsker de å jobbe i reindriften – og antakeligvis kan de heller ikke det. Kun 3000 personer er tilknyttet reindriften i Norge og dette er en nedarvet rett de personene har, men som allerede er presset særlig på grunn av klimaendringer.

Og det er denne nøtten dagens samepolitikk ikke makter å løse. Der det for 40 år siden var et skrikende behov for en politisk rettighetskamp, er det i dag behov for noe så kjedelig som en fornuftig nærings- og utdanningspolitikk som spiller på lag med storsamfunnet og tilrettelegger for relevante jobber og økonomisk utvikling i Sápmi.

Evigvarende unntakstilstand

Men det er ikke den kampen dagens samepolitikere ønsker å kjempe. I dag er de mest ideologisk orienterte samene gjerne velutdannede, og er knyttet stadig sterkere til den globale urfolksideologien og egen kultur, uten sterke føringer til konkret politikk her hjemme i nord.

Dagens samepolitikk er i det samme sporet som under Alta-aksjonen, og politikken er i en konstant krigsmodus der ethvert forsøk på utvikling og nærings-etablering fra storsamfunnet blir møtt som et grovt overtramp mot samisk kultur og reindrift. Dette er et velkjent fenomen. Vi finner mange eksempler fra verdens-historien på bevegelser som i starten holdes i gang av filosofi og identitet, men som sliter med å opprettholde sin legitimitet når hverdagen overtar og en skal komme med tjenester og politikk som den enkelte opplever som viktig for livet man lever. Respekt og legitimitet henger nøye sammen.

Samepolitikken kan ikke kun løfte reindriften foran seg og hevde å kjempe for samiske rettigheter. Vi skyter oss selv i foten om vi mener at dette er løsningen på Sápmis økonomiske og befolkningsmessige utfordringer.

Den gylne middelvei

Det høres kanskje ut som at jeg tar til orde for å legge ned Sametinget og norsk samepolitikk, men det gjør jeg overhodet ikke. Samepolitikkens utvikling i Norge er et formidabelt eksempel på hvordan et urfolk har kjempet for å bedre egne politiske rettigheter, og det er fortsatt samepolitiske rettighetskamper som ikke er vunnet.

Men de kampene er ikke de største kampene for majoriteten av samene som bor i nord i dag. Det er mangelen på gode og lønnsomme arbeidsplasser som ikke baserer seg på overføringer fra staten som er den kampen Sametinget bør kjempe i dag. Nærings-utvikling i Sápmi på Sápmis premisser der Sametinget er en konstruktiv partner og vaktbikkje.

Men en slik næringspolitikk må ta inn over seg at med større rettigheter følger også større plikter. Blant annet tilpasningsplikten – også for urfolksnæringer som reindrift. Vi må evne å spille på lag med de som ønsker å skape arbeidsplassene som våre barn og barnebarn krever for å flytte hjem.