Vi hadde ikke sett hverandre på lenge, men jeg visste hva hun mente.

Det var noe som hadde gnagd i meg.

Det hun siktet til var da jeg som 17-åring på videregående var kritisk til at klassen min skulle bruke en hel uke på å lære om samisk kultur, i forbindelse med samenes nasjonaldag.

Jeg husker ikke formuleringen min, men den var krass og diskriminerende. Og helt feil.

For er det noe vi burde hatt mer av i skolen da jeg vokste opp, er det kunnskap om samisk kultur og historie.

Vår felles historie.

I Tromsø.

I Nord-Norge har vi lange og sterke tradisjoner for samehets. Samevitser har stått sterk i vår felles humorarv. Å tro noe annet er en illusjon.

De mange historiene som har kommet den siste tida, de siste årene, tyder på at hetsen fortsatt er her. Også i Tromsø. I en rapport fra Bufdir i år, svarer en av tre med samisk bakgrunn i Troms og Finnmark at de har blitt utsatt for diskriminering i løpet av de to siste årene.

Og hvis du er usikker på om det kan stemme, kan du tenke deg tilbake til 2011.

Det er ikke mange år siden et flertall i kommunestyret gikk inn for at Tromsø skulle meldes inn i samisk språkforvaltningsområde, noe som innebar å sidestille norsk og samisk språk i byen vår.

Men holdningene som kom fram var ikke i tråd med det århundre vi trodde vi var i.

Frp og Høyre grep hansken og det ble en av de styggeste, mest polariserende debattene i Tromsø-politikkens nyere historie.

Det ble raskt en mitraljøse av hets og beskyldninger – som dreide seg om man var for eller mot samer.

Noe av skylda for at det ble et så hardt klima den gang må kanskje mediene ta. Informerte mediene godt nok hva dette handlet om? Hva ville det innebære? Hva kostet dette? Hvorfor ønsket man dette? Men at det ble en politisk kampsak må politikerne ta ansvar for. På begge sider. De gikk ned i hver sin skyttergrav, der motstandere av innføringen ble stemplet som noen som var imot samer, og der de som var for var mot nordmenn – og enkelte ble også truet og hetset. I kampens hete følte Tromsøs samebefolkning seg lite velkommen.

I ettertid beklaget ordfører for Høyre, Jens Johan Hjort, hvordan det hele utartet. I NRK-dokumentaren Tilbakeslaget, fortalte han om hvor skremt han ble av hvordan klimaet utartet.

Hjort ikledde seg etter hvert kofta og innledet et samarbeid med Sametinget.

Ideen om et Samenes hus i Tromsø ble også født i 2011. For nåværende regime i byen er en realisering av det på lista over valgkampløfter.

Og nå kan det være på sin plass å spørre hvor dette huset blir av?

Et slikt hus vil være en samlende kraft og helt på sin plass.

Tromsø er byen i Norge som har flest samiske innbyggere sammenlignet med andre byer. Den samiske identiteten og stoltheten har sakte, men sikkert vokst fram i Nord-Norge – og i Norge. Kanskje er det en økt synlighet og stolthet som gjør at det også kommer flere historier fra vanlige samer om usynliggjøring, hets og diskriminering.

Et av poengene til UiT-forsker Torjer Olsen, som overfor NRK peker på at Tromsø også er et av de beste stedene å være same, er at mange husker fornorskninga, som skapte vonde følelser og skam. – For mange er det vanskelig å forholde seg til egen identitet og at den samiske tilstedeværelsen er så stor. Dermed blir det mer grums og aggresjon her enn andre steder, sier Olsen til kanalen.

I år har systemisk rasisme blitt satt på dagsordenen verden over. Vi trenger ikke se lengre enn til vår egen by for å få eksempler. Saken om datteren til Lisa Pedersen, som nylig ble hetset på bybussen i Tromsø, har satt i gang et opprop mot samehets.

Denne gangen er fokuset ikke en politisk sak, men et underliggende problem som har politiske konsekvenser.

For når hets og diskriminering rammer i samfunnet, vil det også påvirke hvordan vi fordeler makt og ressurser – og ikke minst rettigheter i samfunnet.

I Nordlys har vi måttet stenge kommentarfelt i perioder for alle saker som toucher innpå samiske spørsmål. Vi må alltid følge med om vi lar kommentarfeltene være åpne.

Det er en tragisk og deprimerende realitet.

Har vi kommet lenger i 2020 enn i 2011?

Jeg skjønte etter hvert som ungdom på videregående at det jeg hadde sagt, var sårende.

Om vi tror at det ikke finnes samehets og diskriminering i byen vår, så må vi åpne øynene våre.

Jeg håper at #doarváidál øker vår felles bevissthet om at det er nok nu - en gang for alle.