Takk Maja Sojtaric for gode refleksjoner rundt viktigheten av kulturarrangementer for folk, både unge og gamle – flest. Jeg spinner videre.

Samme kveld som Glød gikk av stabelen, og i mangel av billett til nettopp dette arrangementet som jeg, til tross for min tenåring datters motvilje (mamma, dette arrangementet er bare for ungdom!) hadde forsøkt å få meg, – dro jeg sammen med et par venninner på byens kulturhus. Musikalske fortellinger basert på livet og arbeidet til Bertolt Brecht av og med ensemblet tilbudogetterspørsel, spilte. Vigdis Hjort som forteller, visesanger Jørn Simen Øverli med oversatte tekster og opprinnelige melodier av bl.a. Kurt Weil. Fabelaktige sanger og stemmekunstner Ruth W. Meyer og eminente trekkspiller Espen Leite som fikk kvinnene i salen til å gli litt lenger nedi setene sine, overbeviste. En glissen bebodd sal.

Etter endt forestilling reiste folk seg. En stor opplevelse i en enkel ramme. Fire mennesker, to lenestoler, mikrofon stativer, smakfull lyssetting. Mer skulle ikke til. Nettopp fordi det handlet om innholdet og formidlingen. Stemmer som sang og fortalte både på norsk og tysk, – i en klassisk visesanger drakt, så vel som eksperimentell stemme bruk. Historier levende gjort gjennom saftig språk og eminente forteller måter. Hjort som, kledd i en løs svart silke bomber drakt viser sultne meg, – hvordan være en modig og trygg (kunst) kvinne. Forankret i egen sensualitet og i et skjerpet og observant sinn til samme tid. Også Ruth Wilhelmine Meyers innimellom dyriske stemmebruk. En vever kropp som produserer rare, forlokkende lyder. Som gir meg anelse om en dybde og et mørke i oss som Gløder intenst om vi tør å snu oss dit. Ja gi oss mer av den sorten, tenkte jeg. Jeg trenger disse kvinnene å se til. Og jeg trenger journalister som skriver om også disse, ikke bare lar seg blende av annen Glød.

Da jeg skulle bestille billetter til forestillingen Bertolt Brecht – en kynisk menneskevenn, noen timer før, var det mange seter å velge i. Og billett priser på nesten et halvt tusen kroner, får meg til å tenke meg om to ganger. Kanskje jeg heller må bruke disse pengene på smør og bompengeavgiften? Som kulturarbeider selv ønsker jeg at kultur skal koste. Og vet samtidig at dette er det første folk skraper når de må stramme inn. Dessverre. For det er kanskje det siste man burde stramme inn på, siden kunsten nettopp er ment å gi håp og mening i usikre sinn og tider. Det er litt som, har jeg lært meg; at det lønner seg å sette ned tempoet – ikke opp, når jeg har det travelt. Likevel; publikums tallene går ned under dårlige økonomiske tider.

Så jeg ringer Kulturhusets rådgiver. Peker på dilemmaet. Det er få solgte billetter. Har dere tenkt på muligheten av at dere kan få flere inn om dere senker prisene? Han svarer at det ikke er han-kulturhuset som setter prisene, men artistene. Han har ingen styring. Jeg svarer som sant er: men Kulturhuset er jo vår storstue. Kan ikke vi som vertskap sette litt dagsorden? Si at vi ønsker at så mange som mulig skal ha mulighet til å se det som skjer her? Det jeg som kunstner aller mest ønsker meg når jeg først har laget noe – er at publikum faktisk kommer. Det tror jeg også Vigdis og co. hadde ønsket seg. Langt har de også reist. Kanskje har Glød litt av skylden for den glisne salen. For hvem kan vel konkurrere med Gratis Karpe? Gratis Dagny? Hva kan du gjøre med dette. Nå?

NB! Avsporing. Jeg var selv med da Kulturhuset åpnet i 1984. Som en av de lokale danserne sto jeg på scenen i Den Norske Opera's oppsetning Den Glade Enke. Jeg, og vi var så stolte. Køen for å få billetter buktet seg opp trappen, og langt forbi kafé Sånn sørover i Grønnegata. Jeg kjenner fortsatt eierskap til det huset. Og kan ikke fri meg fra å tenke hva skjedde? Hvorfor koster det nå 50.000,- å leie seg inn for en kveld? Hva er viljen og retningen? Hvem bestemmer hva?

I hvert fall ikke rådgiveren skal det vise seg. Tilbake til samtalen med han.

Jeg sier; Hva med å insistere på at her på huset ønsker vi å ha «too good to wastebilletter»? For de av oss som heller vil sitte sammen med andre levende og se levende kunst, enn i en sofa (som vi uansett også gjør), bindende på serier. Kunne ikke det vært noe? Så kan vi øve oss på å være spontane, ikke overplanlegge og strukturere hvert minutt. Ringe en venn: hva gjør du? Har du lyst å ta sjansen på at vi får oss en «too good to wastebillet» på kulturhuset? Er usikker på om forestillingen er bra, eller hva den handler om, men jeg er villig til å ta sjansen. Jeg har lyst å bli overrasket, lære nytt. Lyst å være sammen. Om vi ikke får billett har vi kommet oss ut av sofaen og kan ta en kaffe, te, øl, vin. Eventuelt innføre en abonnementsordning ala Arktisk Filharmoni som tilbyr 8 stk. billetter med 40 % rabatt, som mange av de av oss som også liker å planlegge er glade for? Ka du sier?

Da jeg gikk ut på gatene lørdagskveld oppløftet både av forestilling og påfølgende kafébesøk, – selv med nærmere tusen kroner mindre i lomma, så også jeg mange oppglødd(d) e ungdommer. Boblende etter den store konsert opplevelsen ved sjøen. Fri og glad. Og det uten alkohol i kroppen. Hvorfor kan det ikke være mer sånn, tenkte jeg. At vi/de/oss/dem får flere slike opplevelser som løfter oss? I en ideell verden. Jeg ønsker meg ofte dit. Og jeg holder fast på at det er mulig.

Så kjære kulturhus. Dere som brukte å være storstua vår. Ta eierskap. Gjør dere tilgjengelig for fler. Vær fremtidsrettet og fremoverlent. Kanskje kan nettopp dere vise nye veier og muligheter. Et sted å begynne er kanskje «too good to wastebilletter» som kan kjøpes en liten halvtime før forestilling for en rimeligere penge. Eller noe annet. Overrask meg. Ta imot arrangementer myntet på ungdommen. Brecht forestillingen kunne meget godt vært en sånn en. Ungdommen ville blitt inspirert av den opprørske og radikale menneskevennen Bertolt. Fyll opp salene. Festen er allerede betalt for.