Gå til sidens hovedinnhold

Det er krig det øves på, er det ikke?

Jeg savner at vår nasjon ikke bare inviterer militære fra NATO til å etablere seg i nordområdene i stor øvelsesiver, men at man også kan ivre for å øve og forberede sivile på eventuell krig.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

På bakgrunn av endringer i den (daværende) sikkerhetspolitiske situasjon med et merdifferensiert trusselbilde og en redusert krigstrussel mot Norge vedtok regjeringen i september 1994, at det skulle innføres midlertidige tiltak for å redusere kravene til nybygging av tilfluktsrom.

Forsvarets forskningsinstitutt la i mars 1997 frem en anbefaling til et helhetlig beskyttelseskonsept for samfunnet. Her slås det fast at Det sivile beredskap i de nærmeste årene (etter 1997) omstilles i henhold til et endret risikobilde og for å oppnå en bedre ressursutnyttelse i fredstid, jfr Stortingsmelding nr 24 (1992-93) og Stortingsmelding nr 48 (1993-94).

I 1998 var det slutt med å bygge tilfluktsrom, og til manges fortvilelse står det nå hundrevis av slike og forfaller og ikke blir vedlikeholdt i hele Norge.

Man mente at det er behov for å nyansere krise- og krigsbildet, og at dette legges til grunn for planleggingen. Ettersom Direktoratet for Sivilt Beredskap (DSB) manglet nødvendig kapasitet og erfaring til alene å gjennomføre de nødvendige analyser og vurderinger, ble Forsvarets forsknings-institutt (FFI) kontaktet fordi instituttet gjennom flere tiår mente å ha opparbeidet en betydelig kompetanse innen langtidsplanlegging for Forsvaret.

I skrivet heter det blant annet: Samfunnsutviklingen, med større kompleksitet, spesialisering og økonomisk tilpasning, innrettes mot fredsforhold. Deregulering (privatisering) av offentlige selskaper, f eks deler av NSB, Telenor, kraftverk og muligens vannverk på sikt (vindturbinene var ikke kommet i 1997) , gjør at markedskrefter og kommersielle behov styrer utviklingen. Krigsberedskapen kan bli salderingspost i kampen for overskudd og økt effektivitet.

Videre konkluderes det med at Kort krig er det mest sannsynlige krigsscenario de neste 10 - 15 årene (etter 1997). Det antydes at slik krig neppe varer mer enn 1-2 måneder. Dette innebærer at volum i beredskapssammenheng ofte er mindre viktig enn tidligere. At bedre samordning og kvalitet bør vektlegges sterkere i fremtiden, og at det generelt er mer kritisk å få riktige varer/tjenester ut til rett tid og sted, enn omfattende lagre av ulike typer forsyninger og materiell. «Det vil sannsynligvis bli tid til oppbygging av beredskap forut for et større invasjonsangrep. Deler av beredskapsapparatet får suksessivt tid til å gjennomføre de tiltak og omstillinger som kreves for at mer langsiktige behov skal kunne dekkes.»

Nå stiller jeg meg en del spørsmål. Kort krig, snakkes det om. Hva kan skje på den korte stunden? Hybdrid-krig er et nytt begrep. Dersom tele- og datasystemet settes ut av spill, hva skjer da. Kaos, vil jeg tro. Ingen får kontakt med noen på telefon og data, og betaling av varer i butikkene blir umuliggjort. I verste fall. Hvordan har da rapporten fra 1997 tatt hensyn til, som de sier, at varer og tjenester skal ut til rett tid og sted? Er det ikke på tide med en oppdatert rapport anno 2021?

Er vi forberedt på dette? Da krigen brøt ut i 1940 hadde man et mye mer utviklet overlevelsesgrunnlag, som følge av tider med fattigdom og nød. Man visste å håndtere kriser, og klare seg med begrensede midler.

Man snakker om at en eventuell fiende vil ha velutviklede våpen som treffer med 1-3 meters margin, og utsletter målet. Sivile skal spares. Dette er ønsketenkingen. Spares sivile i en moderne krig? Se til Midt-Østen. Irak, Afghanistan, Libya, Syria.

Da Forsvarets Forskningsinstitutt la fram sin anbefaling, var det Glasnost som gjaldt. Sovjet ble oppløst, og Russland ble ikke sett på som noen stor trussel. Vi fikk en «tilstand» ala mellomkrigstiden i Norge. «Fredståka», bruker jeg som uttrykk. Nå er vi tilbake til kald krig igjen. NATO står ved dørene til Russland (Baltikum, Norge), og Russland føler seg provosert, og svarer med økt aktivitet og opprustning. Den ene skylder på den andre, mens skrutvinga strammes. Ser vi historiesammenligninger? Fredståka har ikke letta mye..

Faren for atomkrig etter den såkalte kortvarige krigen er stor. Er vi forberedt på det?

Vet den enkelte hva man skal gjøre når skarp alarm går? Vet man hva skarp alarm er? Hvor ofte har Sivilforsvaret alarmøvelser nå for tida? Hvor mange vet hva Sivilforsvarets alamsignaler betyr, og hvor mange vet ikke om det i det hele tatt? «Viktig melding, lytt på radio» er ett av varslene. (Radio er snart avleggs som info-medie.) Hvor mange vet hvordan dette signalet lyder? Og vil radio, TV, data virke når man prøver?

Finnes det tilfluktsrom i kommunene? Skal disse brukes ved eventuelt krigsutbrudd? Tipper det er få som vet eller reflektrerer over dette.

Jeg savner at vår nasjon ikke bare inviterer militære fra NATO til å etablere seg i nordområdene i stor øvelsesiver, men at man også kan ivre for å øve og forberede sivile på eventuell krig.

Ballen sendes nå til Forsvaret: Man burde innkalle til jevnlige folkemøter. Informer folk om dagen situasjon, hva som skal skje hvis det smeller. Obligatorisk info i videregående og høyskoler burde også være på sin plass.

Eller, vi kan fortsette med å leve vi i fredståka og tro at Forsvaret med Hær og helikoptre bare er noe vi skal ha i Indre Troms for å holde oppe folketall og arbeidsplasser. Men det er krig det øves på, er det ikke? En lek er det i alle fall ikke.

Kommentarer til denne saken