For en stund siden fulgte vi spelemannen og bygningsarbeideren Roald Haugli til grava, han ble godt og vel 91 år. Han fortalte ofte historia om da han i 1951 kom til Indre Billefjord for å bygge hus etter nedbrenning og tvangsevakuering. Det var mørk kveld da han og kompisen kom fram for å leite etter overnatting i en glissen sjå. En bonster til å ligge på måtte stappes med høy fra en lae før de tok natta. Alt gikk på et vis, og det halve året de var hyrt for, ble til åtte år med gjenreisningsarbeid i Finnmark.

Neiden var en av bygdene i Øst-Finnmark som bare delvis ble brent, men også der gikk det seint med gjenreisninga. Bernhard Wara siterte ofte sambygdingen Aksel Konrad Mikkola som fra Stortingets talestol ikke godtok en beroligelse fra finansministeren om at arkitekter nå var i gang med å lage hustegninger for gjenreisninga i fylket hans:

- Det er kaldt å bo i tegninger i Finnmark, repliserte Mikkola.

Både Wara og Haugli savnet den skrevne historia om gjenreisninga av vår nordlige landsdel etter krigen. Også dette er en forsømmelse forfattere, forskere og journalister har gjort seg skyldig i.

Det kan likevel være grunn til å nyansere kritikken ved å huske hvor mye som fantes og skulle dokumenteres de første tiårene etter en verdenskrig som hadde krevd 50 millioner ofre, 25 millioner av dem sovjetiske, sju millioner tyske, seks millioner polske, 300 000 amerikanere, 400 000 briter, 80 000 finner og vel 8 000 nordmenn (omtrentlige tall fra Store norske leksikon)

Bare under sluttkampene i Berlin ble i løpet av ti dager 70 000 mennesker drept, 22 000 sovjetiske og 20 000 tyske soldater samt 30 000 sivile. Store befolkningsgrupper var blitt deportert og satt i slavearbeid. Endeløse flyktningestrømmer gikk gjennom Europa. Seksti tyske byer ble teppebombet, og en halv million kvinner, barn og eldre drept uten særlig betydning for utfallet av krigen. Seks millioner jøder ble gasset ihjel i tyske gasskamre. Atombomben ble for første gang tatt i bruk for å knekke den japanske krigslysten.

I dette perspektivet måtte en del hendelser i Norge gå under radaren. For vår historieskriving var det forståelig at okkupasjonen og nazifiseringen av landet, og det som hendte med Stortinget, Regjeringen og Kongehuset fikk fokus. Rimelig nok. Noen andre avgjørende hendinger hadde internasjonal interesse; det gjaldt for eksempel tungtvannssabotasjen på Vemork som hindret tysk utvikling av atomvåpen, og Murmansk-konvoiene der 104 handelsskip ble senket og mellom 1000 og 1500 sjøfolk mistet livet.

I disse første årene var det mange skrivende folk som lot seg friste av emner med tabloid slagkraft slik som Gutta på skauen og Max Manus. Det er lett i ettertid å kritisere denne overdekningen, som selvfølgelig blir særlig skeiv i et nord-sør perspektiv fordi 90% av det betalende publikum bor i sør og er takknemlige mottakere av stoff om sine lokale kjendiser. Heldigvis for oss i nord kom David Howarth i 1955 med boka ”We die alone” som Arne Skouen transformerte til den prisbelønte spillefilmen om Jan Baalsrud.

Etter hvert som krigen er kommet på avstand, ser vi hendingene fra en ny synsvinkel, og andre problemstillinger dukker opp og blir interessante. Nå gjelder det den dramatiske deportasjonen av folket og nedbrenninga av Finnmark og Nord-Troms, på samme måte som svært mange for noen år sida ble oppbrakt over fortielsen av krigsseilernes innsats, og det skammelige økonomiske bedraget sjøfolkene ble utsatt for. Det er mye å grave i. Historia og historiene om gjenoppbygginga av Finnmark og Nord-Troms bør fortsatt være tema for både historikere og forfattere.