Gå til sidens hovedinnhold

Det er ikke for seint - ennå

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Klimakrisa har vært synlig på horisonten i flere tiår, men lite har blitt gjort. På mange måter har vi aktivt forverret situasjonen ved å øke forbruket, og dermed etterspørselen etter kraft. Krafta kommer fortsatt i stor grad fra karbontunge kilder som kull, olje og gass, og absolutt alt du kjøper i butikken trenger kraft til produksjon, transport og lagring. Nå sier FNs klimapanel at absolutt siste frist nærmer seg med stormskritt.

Regnestykket er komplisert, men sluttsummen er enkel: Vi slipper ut alt for mye CO2 i atmosfæren. Karbondioksidet fungerer som en reflektor i atmosfæren, og holder varmen fra sola i atmosfæren. Når noe varmes opp, begynner det å bevege seg, og når det som varmes opp er hele atmosfæren, får vi endringer i alle retninger: kraftigere stormer, uforutsigbare temperaturendringer, og nye nedbørsmønster. Det gir styrtregn, tørke, flom, kuldesjokk og hetebølger. Levekårene til både mennesker, planter og dyr endrer seg, og siden vi er avhengig av naturen både som bosted og for å få mat, er konklusjonen at vi har dummet oss kraftig ut.

I tillegg til klimakrisa har vi en naturkrise. Alt vi mennesker gjør påvirker økosystemet, og stadig mindre av jorda er urørt og får fungere i balanse. Vi finner plastavfall i alt fra amøber til blåhval, i havet, i lufta og i mennesker. Vi utrydder nye arter hver eneste dag, ikke ved å skyte det siste eksemplaret av f.eks. hvite neshorn, men ved å hugge skog, bygge veier og dyrke mark. De fleste artene har vi ikke noe forhold til, og de forsvinner helt stille og rolig. Men de andre artene, som enten spiser, eller blir spist av artene som forsvinner, kommer i ubalanse, og stadig flere systemer kollapser. Systemer som vi til syvende og sist er avhengige av. Vi sagger bokstavelig talt av grena vi sitte på.

Og litt gjør vi. Vi oppretter små naturreservat, vi har såvidt begynt overgangen fra fossil til elektrisk, vi kildesorterer en del av søppelet vårt. Vi snakker om en grønn omstilling, og diskuterer ulike løsninger. Vi inngår internasjonale avtaler som skal være «forpliktende». Det er selvfølgelig ikke nok, og for oss vanlige folk er det litt som å vente på at ambulansen skal komme til en hardt skadet pasient: Vi gjør det vi kan, og kanskje gjør det en forskjell, så lenge ambulansen kommer i tide. Men med den regjeringen vi har i dag kommer ikke ambulansen.

Vi vet alle sammen at det vi gjør i dag ikke er i nærheten av nok, og at vi holder høy marsjfart rett inn i en ubegripelig tragedie, så hvorfor skjer det så lite? Jeg tror svaret handler litt om tilskuereffekten. Jo flere mennesker som er til stede, jo mindre er sjansen for at vi prøver å hjelpe noen i nød. Hvis du kommer over noen som ligger på gata, er sjansen mye større for at du hjelper dem, hvis du er alene på en skogsvei, enn hvis de ligger på Karl Johan. Vi kanhjelpe, men det må vel være noen andre som har ansvaret?

Med klima er det litt det samme: hvorfor må akkurat jeg finne ut hva som må til for å berge planeten? Hvis det var så farlig, hadde vel noen med peiling gjort noe? Hvorfor skal Norge slutte å lete etter olje før alle andre gjør det? De som slutter først taper vel kanskje penger, eller? Sånn tenker vi, og derfor skjer det alt for lite. Det er ille nok at du og jeg tenker sånn, men det verste er at sånn tenker regjeringen, Frp, Arbeiderpartiet og Senterpartietogså. De vil vente på USA, på Kina, på EU, og produsere olje i mange, mange tiår til.

Sånn kan vi ikke ha det, men sånn går det når tilskuereffekten rammer. Noen må da gjøre noe? Noen andre må jo ha ansvaret? Og det er helt riktig. Det er regjeringa, med Stortinget i ryggen, som skal bestemme hva vi må gjøre. Det er urimelig å forvente at hver enkelt av oss helt av oss selv skal gjøre nok til å hindre krise. Vi har ikke oversikt, er ikke eksperter, ser ikke sammenhengene. Den dårlige nyheten er at regjeringa og flertallet på Stortinget ikke vil gjøre så mye, og slett ikke nok.

Den gode nyheten er at vi fortsatt kan gjøre noe.

Den første muligheten er valget nå i høst, og forhåndsstemmingen er allerede åpnet. Selv om vi er rammet av tilskuereffekten, og ikke vet helt hva som skal til, kan vi velge det riktige denne høsten. Vi kan stemme på et parti som vil endre hvordan vi forholder oss til jorda vår. Som vil slutte å lete etter olje. Som vil slutte å subsidiere skitten industri, og flytte pengene over til de som klarer å kutte utslipp og forbruk. Som vil ha en gigantisk satsing på forskning, utvikling og omstilling. Et parti som har en plan for hvordan vi beholder arbeidsplassene, uten å drive rovdrift på naturen. Som vil hindre ødeleggelse av økosystemene og utvikle sirkulærøkonomi slik at alt avfall blir brukt igjen og igjen. Det partiet er SV, og hvis du også kjenner at nå må du også gjøre noe er første skritt enkelt: Stem SV. Nå.

Kommentarer til denne saken