Gå til sidens hovedinnhold

Det er ikke for seint å ta hull på byllen,Tove Karoline Knutsen

«Det er rett og slett ikke sant» at Troms AP snudde i Utvik Senior saka etter Stortingsvalget i 2005, skriver Tove Karoline Knutsen. Dokumentasjonen viser noe annet. Hva sto på spill?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

En ny granskingskommisjon hadde i 2004 — 25 år etter forliset — kommet fram til at Utvik Senior var rent i senk. Den første granskingas konklusjon, knusing mot skjærene, var annulert. Berg kommune og de etterlatte hadde også krevd ei gransking av myndighetenes håndtering av forliset. Kravet var oversendt Stortinget fulgt av dokumentasjon som pekte på en serie grove feil og mangler ved den første granskinga:

Forsvaret hadde holdt tilbake informasjon. Politi og granskingskommisjon lot seg lede inn på et blindspor. (Dokumentasjon ligger her: www.utviksenior.com). Justisdepartementet, som var ansvarlig for gransking og etterforskning, leverte ei melding til Stortinget - Stortingsmelding 33 (2004-2005) - hvor de frikjente seg sjøl. Det fantes ingen kritikkverdige vurderinger i myndighetenes håndtering av saka, slo meldinga fast.

I valgkampen før valget i 2005 gikk Troms AP for fullt inn i denne saka. De støttet kravet fra Berg og de etterlatte om ei uavhengig gransking av myndighetenes håndtering: «Stortinget må parkere Justisdepartementets egenerklæring og snarest mulig nedsette en uhildet kommisjon (…) for å sørge for en seriøs gjennomgang av myndighetenes håndtering av Utvik Senior-saka», skrev Tove Karoline Knutsen i Nordlys 10. mai 2005. Ei pressemelding viser at dette ikke var en personlig oppfatning. Troms AP sto bak kravet.

«En fatal feilslutning», skrev Knutsen om konklusjonen i Stortingsmelding 33. I artikkelen i Nordlys viser Knutsen til en rekke høyst kritikkverdige vurderinger i den første granskinga. Hun trekker en sammenlikning med tsunamikatastrofen i 2004, hvor det ble nedsatt et uhildet utvalg som gjennomgikk Utenriksdepartementets håndtering av den saka. «Departementet fikk drepende hard medfart», skriver hun. Hun antar at dette ikke ville vært tilfelle dersom Utenriksdepartementet hadde fått granske seg sjøl, slik Justisdepartementet fikk.

Så hvordan kan man slå fast om Troms AP snudde i forhold til denne tydelige posisjonen de tok i valgkampen? Vi kan se på hva representantene fra Troms AP sa og gjorde på Stortinget etter valget. Troms AP tapte kampen innad i partiet, sjøl om det var de som var tettest på saka. I juni 2005 - før valget - la Arbeiderpartiet sine stemmer i potten for godkjenning av Stortingsmelding 33. SV la fram forslag om ei uavhengig gransking av myndighetene. Forslaget fikk bare deres stemmer.

Så når Tove Karoline Knutsen entret Stortinget høsten 2005 var det bare erstatningsoppgjøret som gjensto. Stortingsmelding 33, den fatale feilslutninga, dannet grunnlaget for erstatningsoppgjøret med de etterlatte. Den slo fast at staten ikke hadde et objektivt erstatningsansvar. Hadde meldinga innrømmet grov uforstand eller forledelse, ville det sett annerledes ut. Hadde Justisdepartementet innrømmet at etterforskninga hadde hindret de etterlatte i å finne fram til båten som rente Utvik Senior i senk, kunne det endt med at staten måtte påta seg et objektivt erstatningsansvar. De etterlatte var da blitt hindret av staten i å identifisere den aktøren som som var rette adresse for erstatningskrav.

Stortinget hadde i juni gått inn for at det skulle opprettes en særskilt erstatningsordning for Utvik-Senior, men fortsatt uten at staten erkjente ansvar. Det ble opprettet en egen erstatningsnemd. Dette utløste en forventning om at erstatningsbeløpene ville bli større en det den ordinære ordninga for billighetserstatning tillot. Men slik ble det ikke. Erstatningsbeløpene foreslått fra erstatningsnemnda var moderate til små. Når erstatningsnemnda la til grunn konklusjonen fra Stortingsmelding 33; - at det var ikke kritikkverdige vurderinger, grov uforstand eller forledelse involvert i myndighetenes håndtering av saka, begrenset dette hvilken erstatning som var rimelig å tilkjenne for «tort og svie».

Da saka ble kom opp i Stortinget etter valget like før jul 2005 var det innstillinga fra erstatningsnemnda som lå på bordet. Det var Anne Marit Bjørnflaten fra Troms som hadde i som oppgave å sluse oppgjøret igjennom som leder for Justiskomiteen. Uka før hadde jeg en kronikk på i Nordlys. Jeg skrev: «Anne Marit Bjørnflaten har et par dager på seg. Hun kan hindre at Utvik Senior-saka blir lagt tilbake i arkivene, pakket inn i et nytt sett statlige løgner.» Hva hun tenkte er umulig å si. Kanskje var hun ukomfortabel med å forsvare et erstatningsoppgjør basert på det Troms AP hadde karakterisert som «en egenerklæring» og «en fatal feilslutning»? Det virket ikke slik. Hun gikk i rette med Fremskrittspartiet som mente at erstatningsbeløpene var for små.

«For de etterlatte vil dette ikke være en gledens dag, men tvert imot en bekreftelse på den dårlige behandlingen de har vært utsatt for», sa Jan Arild Ellingsen fra Fremskrittspartiet. «Jeg mener at vi som politikere har et ansvar for å prøve å bidra til at noen sår kan bli leget», parerte Bjørnflaten. «Jeg tror dessverre at en del av de uttalelser som har kommet i denne debatten, ikke bidrar til en forsoning.»

Tove Karoline Knutsen deltok også i debatten. Hun refererte hovedkonklusjonen i Stortingsmelding nr. 33: «Man kan ikke se at det er begått grove feil i «Utvik Senior»-saken, og at staten derfor ikke kan ha ansvar for de etterlattes tap etter vanlige erstatningsregler.» Ikke et ord om at dette var en egenerklæring og en fatal feilslutning.

Dette var anledninga hvor hun kunne ha fulgt sin overbevisning og ignorert partipisken. Tove Karoline Knutsen kommer fra Gryllefjord. Hun var vokst opp med fortellinga om Utvik Senior og galskapen i den første kommisjonens konklusjon. Hun gjorde et poeng av det i valgkampen. Hun visste at det var begått grove feil i myndighetenes håndtering av saka. Hun kunne sagt fra. Hun kunne ha avgitt en stemme mot et erstatningsoppgjør basert på en fatal feilslutning. Hva ville konsekvensene vært? Partipisken er en mental trussel, ikke en fysisk innretning.

Det var forhold ved Stortingsmelding 33 som gjorde den til mer enn en ei feilslutning. Den skulle ha utløst mistillit til statsråden som la den fram, justismininster Odd Einar Dørum.

Kravet fra Berg om gransking av myndighetenes håndtering var rettet til Stortinget. Det var fulgt av et skriv som i detalj dokumenterte en serie anklagepunkter mot den første granskinga og etterforskninga. Stortinget sendte dokumentasjonen videre til Justisdepartementet med ei forutsetning om at den «ville komme til nytte» i arbeidet med stortingsmeldinga.

I stortingsmeldinga er ikke skrivet fra Berg og dokumentasjonen nevnt med et ord. Det ble etterlyst. Dokumentasjonen er likevel gjennomgått og de viktigste ankepunktene er drøftet, selv om skrivet ikke er nevnt, opplyste justisminister Odd Einar Dørum i Stortinget. Det stemmer ikke. Når man sammenholder stortingsmeldinga med dokumentasjonsskrivet, viser det seg at av 17 anklagepunkter er 15 ikke berørt. Ett er berørt, men ikke drøftet. Det siste er ufullstendig drøftet slik at man havner på en ubegrunnet og etter alt å dømme feilaktig konklusjon.

At meldinga ikke drøfter anklagepunktene fra Berg var også kjent under behandlinga av Stortingsmeldinga i juni 2005: «De alvorligste anklagepunktene i deres henvendelse blir ikke tatt opp til drøfting», sa Lena Jensen fra SV i sitt innlegg. Tove Karoline Knutsen var også kjent med skrivet fra Berg og dokumentasjonen. Hun var klar over at Stortinget hadde latt seg forlede av Justisministeren. Stortingsmelding 33 var en frikjenning uten at anklagene var gjort kjent. Skulle noen si fra fra Stortingets talerstol, var det representanten fra yttersida av Senja. Det skjedde ikke.

Hvilke ord skal man bruke om AP-representantene fra Troms sin opptreden i Stortinget? Hadde de snudd? De brukte ikke sin stemme til å gi uttrykk for de oppfatninger de hadde fremmet i valgkampen. De fortsatte ikke på samme kurs. De slutta seg til vedtak og politikk som var basert på forutsetninger de hadde fordømt i harde ordelag. Da må det være rimelig å si at de hadde snudd.

De snudde ikke, hevder Knutsen: «Utover høsten og ettervinteren var vi flere som både internt og i stortingsdebattene jobbet for en grundigere gransking av det som hadde skjedd.» Dette er reinhekla tåkeprat. Det var ikke dette saken på dette tidspunkt dreide seg. Kravet om ei ny gransking av forliset hadde fått gjennomslag og en ny kommisjon hadde konkludert. Konflikten dreide seg ikke lenger om å få gransket hva som hadde skjedd med Utvik Senior. Konflikten dreide seg om kravet om ei uavhengig gransking av myndighetenes håndtering. Det var dette som var tema for Troms AP sitt innspill i valgkampen. Det var på dette punktet de snudde. Var de tvunget til å snu? Hadde de noe valg? Var alle brikkene lagt før representantene fra Troms AP entret Stortinget? Det er ikke tvil om at det ville hatt personlige konsekvenser å si fra. Det ville antakeligvis ha skapt skandale. Det ville skapt skandale fordi det hadde avslørt en skandale. Det ville vært skandale fordi partipisken ikke kunne forhindre en representant i å si det som var sant.

Rimfrost sin ferske teaterforestilling om Utvik Senior borrer i sår som aldri er grodd, skriver Troms Folkeblads anmelder, Arild Moe. Det er Stortingets behandling i 2005 som gjør at at saka fortsatt er en verkebyll.

Troms AP sine representanter på Stortinget kunne den gang ha tatt hull på byllen. Det er ikke for seint. Tove Karoline Knutsen kan velge å være en kraft inn i et oppgjør med Stortingsmelding 33. Hva vil hun si når hun ikke lenger har partipisken hengende over seg? Er det slik at Justisdepartementet i Stortingsmelding 33 frikjenner seg sjøl ved å unngå å nevne og drøfte de vesentligste anklagepunktene? Er det riktig at myndighetenes håndtering av Utvik-Senior saka ikke er kritikkverdig på noe punkt? Finnes det ikke eksempler på grov uforstand og faktisk eller bevisst forledelse?

«Saken (…) handler også om tilliten til Stortinget som kontrollorgan overfor utøvende statsmakt», sa Lena Jensen i Stortinget i 2005. Derfor har saka fortsatt aktualitet. Er Knutsen enig?

Kommentarer til denne saken