Gå til sidens hovedinnhold

Det er Høyres lange konflikt med de norske distriktene som kommer tilbake og biter partiet i halen

Høyre mangler sterke stemmer fra distriktene.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi får se hva som skjer når de kommer i regjering, sa Erna Solberg om sine to rivaler Trygve Slagsvold Vedum og Jonas Gahr Støre under VGs direktesendte debatt mandag.

Var den en «slip of the tongue», som det heter, eller er Erna Solberg virkelig i ferd med å resignere?

I debatten var Erna på defensiven. Hun mangler sin gamle selvtillit og glød. Meningsmålingene gir Høyre juling, partiet styrer mot et sviende nederlag, kanskje det aller største for noe regjeringsparti i etterkrigstiden.

Det skjer, oppsiktsvekkende nok, etter trygg styring gjennom en pandemi. Norge ser ut til å bli det landet i Europa som har klart seg best gjennom det store dramaet det siste halvannet året.

Men det gir ikke Høyre oppdrift, snarere tvert imot. Hva er det som har skjedd? Valgseierne i 2013 og 2017 var en solid grunnmur å bygge på. Men sjansen til å etablere Høyre som et bredt folkeparti med varig høy oppslutning, ser ut til å være misbrukt. I mellomtiden har Høyre også tapt makten de hadde erobret i flere av byene i Nord-Norge: Narvik, Rana, Tromsø, Bodø.

Først og fremst er det Høyres vedvarende konflikt med de norske distriktene som kommer tilbake for å bite partiet i halen. Det har blitt for mange endringer og reformer folk ikke forstår. Å møte distriktsopprøret med å minne om at det bor folk også i byene, slik Erna Solberg gjør, er en strategi som er utformet på Høyres Hus med trygg distanse til landet utenfor. Det forsterker Høyres problemer, det løser dem ikke. Forholdet til distriktene bærer preg av en slags lang, oppholdende strid.

Av alle de største partiene synes Høyre nå å være det som leser de sterke norske motkulturene dårligst. Det er flere av dem, og de kommer fra ulike hold, men har fellestrekk. Ingen store partier i Norge kan lykkes uten å absorbere disse motkulturene.

Det er bare noe av det Høyre mangler. De ser også ut til å trenge en ny leseveiledning for ett politisk veikart der de gamle blokkene er i ferd med å viskes litt ut og der det oppstår nye konfliktlinjer.

Sannsynligvis trenger Høyre en selvransakelse med et utsyn som ikke er for smalt, og uten angst for korrektiver. I dag har Høyre gått seg fast i en ensporet fortelling. All protest arkiveres i en skuff som populisme fra den plagsomme periferien. Det er kontraproduktivt og støter velgerne enda lengre bort. Etter valget burde de gamle Høyre-ordførerne i Loppa, Ibestad og Vadsø stå først på lista over de som skal forklare hva som har gått galt.

Det vil bli del av en selvransakelse som kommer hvis ikke pendelen snur som ved et trylleslag den neste måneden. Kanskje vil Høyre etterhvert konkludere med det mange nå ser; at dominansen fra Oslo og delvis Vestlandet har blitt for sterk. Og at det er behov for større variasjon med flere og sterkere stemmer fra distriktene i eget parti.

Høyre er et parti med et potensial som er større enn det meningsmålingene nå viser. Det finnes helt opplagt saker som kan skape entusiasme også utenfor de store byene. Samferdsel, jobbskaping, og stedsuavhengige statlige arbeidsplasser, for å nevne noe.

Men sakene i seg selv er jo ikke nok. Man må ha troverdige stemmer som kan fronte politikk. Der skorter det for Høyre. Det er særlig viktig i en situasjon der Høyre har blitt mye mer populært i de store byene enn på bygda og mellomstore byene.

Det begynner å bli en stund siden Erling Norvik heiv seg i kalosjan og skapte et folkelig Høyre som utfordret Arbeiderpartiets gamle maktmonopol. Det skjedde med dyp resonnans i det store spennet fra fjæresteiner i nord til flatbygdene i sør.

Det er tilbake dit Høyre må. Men da er det noen andre maktmonopoler som må utfordres, for eksempel de åndelige fellesskapene mellom PR-byråer, presse, tankesmier og politikk som Høyre har viklet seg inn i. Her er det ikke lett å trenge gjennom med noen nye og oppdaterte virkemidler i distriktspolitikken.

På sitt aller beste har Høyre hatt noen politikere som har tatt Norge med seg inn til Oslo. I dag synes mange å ha det travelt med å legge Norge bak seg. Det er en sikker oppskrift på en lang og kanskje varig tilværelse uten regjeringsmakt.

Kommentarer til denne saken