Gå til sidens hovedinnhold

Det er farlig når de som skal lede oss sier en ting, og etterpå gjør noe helt annet

Erna Solberg har brutt tillitsforholdet til de hun er satt til å styre.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

På en måte er det fristende å konkludere med at det er noe dypt menneskelig over Erna Solbergs feiltrinn på Geilo. Hvem av oss savner ikke å kunne samle storfamilien og mange generasjoner i slekta til bords? Her er ikke politikere særlig annerledes enn oss andre.

Men det er altså den som skal lede oss, statsministeren, vi snakker om. Da er terskelen for å gjøre slike feil lavere enn for oss andre. Hun bør kunne reglene til punkt og prikke. Særlig fordi statsministeren er øverste ansvarlig for en vaksine-strategi som akkurat nå fremstår som alt annet enn vellykket.

Vi mangler vaksiner, regjeringen har plassert oss i en slags fot-lenke sammen med EU, uten troverdige svar på hvorfor det måtte bli slik for verdens rikeste land. Det betyr at tempoet i vaksineringen går i sneglefart, at vi stadig blir lovet vaksiner som likevel ikke dukker opp, men at fasiten er en ganske mørk skrift på veggen: Vaksine-sentrene i byene står tomme og vi mangler beskyttelse mot nye smittebølger og mutanter.

Det er nettopp i en slik situasjon vi trenger en statsminister med kort vei mellom liv og lære, som ikke bryter regler hun formaner alle oss andre til å følge. En leder som ikke sier en ting, og gjør noe annet. Når hun sier noe til det norske folk, må det først gjelde for henne selv.

Erna Solberg kunne styrt klar av sin egen tabbe dersom den underliggende vaksine-politikken hennes hadde vært under kontroll. Det er den på ingen måte, og både realpolitisk og symbolsk har hun malt seg selv inn i et hjørne.

Statsministeren møtes av forståelig vrede og oppdemmet raseri fra en utslitt befolkning som planlegger til minste detalj hvordan de skal få hverdagen til å gå opp innenfor smittevernsreglene.

På det verst tenkelige tidspunktet har statsministeren opptrådt i strid med både sitt eget alvorsbudskap og formelle råd for å unngå smitte. Det ser ut som en slags krone på verket i en korona-håndtering som har haltet mer og mer for henne de siste månedene.

I en større samfunnsramme er det fare for at statsministerens private arrangement på Geilo undergraver mye av regjeringens kommunikasjon. Og alle de store ordene om alvoret. Om de bratte bakkene. Om å bare holde ut litt til.

Hvorfor skal vanlige folk ta ansvar, når sjefen ikke gjør det? Det som har skjedd med statsministeren på Geilo setter strengt tatt også den moraliserende diskusjonen om storfamiliene i Oslos østlige bydeler i et litt annet lys. På Facebook spør noen om de bare skal gi "statsminister-faen" og reise fra Oslo til Nord-Norge i påsken likevel.

Man kunne trøstet seg med at dette ikke er så lett for noen, verken i Groruddalen eller på vinterferie på Geilo. Men de kraftige reaksjonene statsministeren nå møter er bare et uttrykk for at et brekkpunkt nærmer seg i Norge. Den eneste grunnen til at folk fremdeles er lydige handler om tillit som et slags lim i en krisetid. Tillit til de som styrer landet, til statsråder og helsemyndigheter, og til det de kommuniserer.

Om denne tilliten faller og folk slutter å bry seg om det våre ledere sier, vil det være ødeleggende på vei inn i en tredje bølge med muterte virus som også gjør unge folk syke.

Med dårlige nyheter på løpende bånd sitter vi med en følelse av at det er vanskelig å se enden på det vi står i. Da blir den mye omtalte tilliten enda viktigere enn før. Og det er her Erna Solberg har opptrådt så uforståelig tankeløst. Bakketoppene hun og Høie snakker om, har hun nå selv gjort enda litt høyere for oss alle.

Summen av alle tiltak og regler vi nå lever med, går hardt inn på småkårsfolk i hele landet. Det skulle Erna ha tenkt på da hun satte seg i regjeringsbilen til Geilo for å spise sushi. At hun ikke gjør det, avslører en farlig avstand mellom folket og de som fraktes rundt i de sorte bilene. Det er den gamle historien om Kong Salomo og Jørgen Hattemaker i koronaens tid.

Så kan det likevel hende at loven er lik for alle. En norsk statsminister somblir bøtelagt for brudd på korona-reglene hun selv har lagd, det er en blank nyhet som kanskje kommer til å gå verden rundt om en uke, til land der politikere helt sikkert ikke ville fått tilgivelse for det samme.

Kommentarer til denne saken