Gå til sidens hovedinnhold

Det er farlig å stemple politikk som lytter til folket som noe negativt

Snevre rammer for forståelse pisker opp mer konflikt mellom by og land.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kommentator i Dagens Næringsliv, Eva Grinde, knytter i en artikkel konflikten mellom sentrum og periferi i Norge til det hun kaller «elitehat og populisme».

Det gir grunn til å spørre om solskjermingen i DNs glasshus i Oslo har blitt så effektiv i sommer at man har mistet den siste rest av utsyn og oversikt.

Det som gjenstår av impulser når man betrakter Norge fra denne avisen, ser i beste fall ut til å være en kombinasjon av barndomsminner og ferieturer.

Oslo-kommentatoren later som om det de fleste kan se foran øynene sine i Norge, ikke finnes. Forståelsesrammen ser ut til å være at konflikten mellom sentrum og periferi i Norge er et slags påfunn drevet fram av demagogi, ikke basert på reelle og legitime interessemotsetninger, eller knyttet til de lange linjer i norsk politisk historie.

I dag er professor Stein Rokkans ord om at «stemmer teller, men ressurser avgjør», mer aktuelle enn noensinne. Det er den økende ulikheten, kombinert med følelsen av marginalisering og utenforskap, som har sendt ny sprengkraft inn i den gamle aksen sentrum-periferi. Det ligger, slik professor Bernt Hagvedt pekte på under sommerens Rokkan-seminar på Melbu i Vesterålen, til grunn for avmakten som nå finnes hos mange velgergrupper i distriktene.

Veien videre i Norge handler om at de store styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet anerkjenner protesten, og kommer den i møte. Arbeiderpartiet er allerede i ferd med å investere i denne selvransakelsen, og har kommet et stykke på vei, også oppover på meningsmålingene.

Det handler ikke om at Arbeiderpartiet har bøyd av for elitehat, men revitalisert sin forståelse av interessepolititikk. Den har lenge blitt satt i skyggen av verdi- og individpolitikk. Men kan ikke undervurdere den sterkeste politiske drivkraften i Norge. Dette er grunnleggende for å kunne lykkes med å samle store velgergrupper.

I DN virker det derimot, med få unntak, som om man mangler redskapene som skal til for å forstå det politiske landskapet i Norge, og stille relevante spørsmål ved hvorfor friksjonene er så sterke. Hva er årsakene? Hvor kommer frustrasjonen fra? Kan det faktisk være slik at sosiale, geografiske, kulturelle og verdimessige skiller i Norge er økende? Hvor får i så fall dette jordsmonnet næring fra?

I en artikkel i tidskriftet Prosa tidligere i år skriver Grinde nokså høystemt at «enhver mening hun måtte ha, tillegges vekt fordi hun jobber i Dagens Næringsliv, fordi avisen utgjør en plattform som gir autoritet.»

Jeg er ikke så sikker på at akkurat det stemmer. DN bærer i økende grad preg av at man mangler tilstedeværelse nord for Oslo, og inviterer stadig sjeldnere til en opplyst debatt om de store endringene i den norske politiske topografien. I stedet slenger man om seg med begreper som «Vedums dieselbrune enevelde» og andre karakteristikker.

Media liker ofte å snakke om seg selv som maktkritiske. Men gjennomgående ser det ut til å ha oppstått et åndelig fellesskap mellom deler av mediene og andre sterke miljøer i vår felles hovedstad. Der er man enige om at all politikk som begår den store synd at man lytter til folket, blir stemplet som noe fremmedartet og negativt. Noe som er hisset opp av et slags ondt elitehat og populisme fra periferien. Hvordan havnet vi der?

En så snever og trangsynt ramme for forståelse vil ende opp med å piske opp mer konflikt mellom by og land.

Kommentarer til denne saken