Senest natt til pinseaften kom han med en ny oppfordring. Millioner er drevet på flukt, og krigen har resultert i uakseptable brudd på menneskerettighetene, sa Guterres til mediene (NTB). Det er opplagt viktig at lederen for verdens viktigste organisasjon for fredsarbeid og forebygging av krig uttaler seg, selv om oppfordringene hans av politiske grunner er uten uttalt adresse til den stat som forårsaker grusomhetene og lidelsene. Guterres er frustrert over at Sikkerhetsrådet er handlingslammet som følge av vetoretten til de fem stormaktene i rådet, en rett som Russland naturlig nok vil benytte seg av om et forslag fremmes for å gi mandat for involvering i Ukraina.

FN i plenum kan kun vedta resolusjoner som blir hengende litt impotent i luften, er en gjengs oppfatning. Men forholder det seg egentlig slik? Ikke alle eksperter på området mener det. I en artikkel i fagtidsskriftet «Lawfare» 29. april av Daniel M. Gerstein og Douglas Ligor drøftes dette spørsmålet, og de to peker på mulige åpninger i FNs lovgrunnlag og presedens. De to forfatterne arbeider i det innflytelsesrike amerikanske konsulentselskapet RAND Corporation, og Gerstein var med i Holbrooke-delegasjonen som forhandlet frem fredsavtalen i Bosnia etter Balkankrigen på 1990-tallet.

Utgangspunktet for resonnementene til Gerstein og Ligor er at de nordvestlige deler av Ukraina ble forlatt av de russiske bakkestyrker ganske tidlig etter invasjonen, etter store tap, og ble trukket tilbake til hviterussisk og russisk jord for reorganisering og innsetting som del av en kraftigere offensiv i Donbassregionen i Øst-Ukraina. Dette ga en mulighet for FN til å hevde at en våpenhvile de facto var inntrådt i nordvestlige deler av Ukraina, mener de to, med den mulighet som derved ble gitt for FN til å påberope en prosess som kunne starte med en formalisering av dette faktum og rette en anmodning til villige stater om å gå inn i regionen med styrker i en operasjon for å sikre at våpenhvilen ble varig.

Koreakrigen trekkes frem som eksempel. Den gangen, i 1950, kunne FNs sikkerhetsråd gi mandat for en internasjonal, USA-ledet operasjon fordi Sovjetunionen boikottet rådet. Imidlertid tok FN et grep for å hindre fremtidige muligheter for blokkering av Sikkerhetsrådet med bruk av veto. For å åpne for nye operasjoner til støtte til Sør-Korea ble det i Hovedforsamlingen vedtatt en resolusjon, «Uniting for peace» (Resolusjon 377). Den tillater FNs hovedforsamling å utforme og stemme over det som kalles en passende anmodning («appropriate recommendation») om kollektiv handling, inkludert bruk av væpnede styrker, for å gjenopprette og sikre fred i en region.

De to RAND-medarbeiderne peker på USA eller NATO som aktuelle ledere for en slik operasjon i Ukraina. Akkurat det synes jeg er en dårlig idé. Det ville være en provokasjon sett med Putins øyne, og unødvendig i og med at vi har en annen organisasjon som ville være bedre egnet for oppgaven, nemlig Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa. OSSE har vært involvert i Ukraina helt siden krigshandlingene startet i 2014. OSSE hadde regien i forhandlingene i Belarus’ hovedstad Minsk i 2014 0g 2015, som resulterte i fredsavtaler som Russlands og Ukrainas presidenter har skrevet under på, men dessverre ikke lagt seg i selen for å etterleve.

Frankrikes president og den forrige tyske forbundskansler skrev også under på Minsk 2-avtalen av 2015. Det er nok forklaringen på hvorfor Emmanuel Macron og Olaf Scholz er i stadig kontakt med Putin på telefon. Jeg tar nok ikke mye feil når jeg tror at de søker å påvirke Putin til å innse at det beste resultat for ham ligger i nærheten av substansen i Minsk 2, og at det bør være «seier» god nok for hans behov for å «selge» et resultat på hjemmebane.

Russland er med i OSSE og har flere ganger gjort henvisning til organisasjonens «grunnlov», Helsingfors-erklæringen fra 1975, og andre avtaler om prinsipper for staters adferd overfor hverandre som OSSE forvalter eller har vært involvert i. Det er særlig prinsipper om udelelig sikkerhet og at ingen stat skal kunne øke sin sikkerhet på bekostning av andre stater den russiske ledelse var opptatt av i de diplomatiske runder som fant sted forut for invasjonen 24. februar.

Hadde FN benyttet den fremgangsmåten som fungerte under Koreakrigen kunne det kanskje ha åpnet for en avgrenset flyforbudssone og militær tilstedeværelse fra villige stater i nordvestlige deler av Ukraina med hjemmel i en resolusjon av typen «Uniting for peace», og gitt beskyttelse for håndtering av flyktninger og for transport inn i Ukraina av nødhjelp. Nå har imidlertid transport av tyngre våpen inn i Ukraina og russernes svar med rakettangrep mot lagre for slike våpen, samt mot jernbane og annen infrastruktur som kan bringe dem frem til frontavsnittene i Øst-Ukraina, gjort at en slik FN-forankret tilnærming synes helt i det blå.

Vi øyner også en ny katastrofe i form av hungersnød i land som nå berøves import av korn, med potensielt langt flere døde og lidende enn i Ukraina. Det setter FNs maktesløshet ytterligere i fokus. Det er som oftest veto-maktene i Sikkerhetsrådet som forårsaker de konflikter og kriger som har de alvorligste konsekvenser. Russlands president demonstrerer null respekt for FN; han beordret rakettangrep mot Kyiv da Guterres var der 29. april, og han lar nå Svartehavsflåten blokkere ukrainske havner for å hindre utskipning av korn.

En humanitær katastrofe som åpenbart er i anmarsj burde kunne møtes med handling som har hjemmel i FNs vedtekter, i dette tilfelle å kunne vedta en resolusjon med mandat til en sjømilitær operasjon med fartøyer fra villige stater, som kunne eskortere skip med kornlast ut av krigssonen. Det ville forutsette at Tyrkia holdt stredene Bosporos og Dardanellene åpne for en slik flåte. Den såkalte Montreux-avtalen fra 1936 gir Tyrkia delvis kontroll over disse stredene og anledning til å nekte andre lands krigsfartøyer å passere gjennom dem. Tyrkias president har en fot i hver leir i Ukraina-konflikten, men ville nok innse at han har mer å vinne enn å tape på å tillate gjennomfart.

Norge er medlem av Sikkerhetsrådet og har generelt en markert profil som fredsmekler og humanitær aktør i det internasjonale samfunn. Fredsmeklingen har til nå skjedd i fjerntliggende områder som Sri Lanka, Colombia og Midtøsten, og det kunne være på tide å våge seg utpå med mer nærliggende utfordringer. Det er mindre stater som har størst nytte av at FN-systemet virker og respekteres fordi det virker; FN bør ikke kunne settes ut av spill av én stat med vetorett i Sikkerhetsrådet, når det er denne staten det er behov for å reagerer mot.

Vi berøres direkte ved vårt naboskap til Russland, og har den fordel at vi kan vise til fredelig sameksistens med vår store nabo i nordøst gjennom tusen år. Vi har avklarte grenser, også til havs etter at avtale ble inngått med Russland i 2010 om midtlinjen for kontinentalsokkelen. Russerne vet å verdsette det forskningsbaserte forvaltningsregime for fiskeressursene i regionen, og det byråkratiet som samarbeider med norske myndigheter om både utnyttelse av rikdommene i havet og om aktiviteter og utøvelse av jurisdiksjon på Svalbard har ingen interesse i å la Putins despotiske adferd undergrave de gjensidig fordelaktige relasjoner.

Den norske regjering kunne derfor ta et initiativ. Vi har en statsminister som vi husker som en svært dyktig utenriksminister, som for øvrig undertegnet nevnte avtale i 2010 sammen med den russiske utenriksminister Sergeij Lavrov, og som har stor kunnskap om og stort engasjement for nordområdene. Jonas Gahr Støre nyter respekt internasjonalt, også i den russiske toppledelse, noe som burde gi ham forutsetninger for å initiere og dra i gang en prosess med allierte og andre villige stater med mål å reformere et haltende FN-system. Det vil kreve mot og fin balansegang, og for å stive opp initiativet bør Støre ha sine nordiske kolleger med på laget fra start. Det er verdt å investere i dette; vi har både de finansielle ressursene og den kompetansen som kreves