• RETTELSE: Denne kronikken ble først publisert med en påstand om at daværende ordfører i Sør-Varanger, Rune Rafaelsen, i sin tale under 75-årsjubileet for frigjøringen av Finnmark i 2019 sa at "Kirkenes er en russisk by i Norge". Dette er ikke riktig. Formuleringen ble imidlertid brukt av Rafaelsen i åpningstalen på den såkalte nabolandskonferansen i samband med jubileet to dager tidligere. Det aktuelle avsnittet er nå tatt ut av kronikken. Endringen ble gjort fredag 11. februar kl. 17.20.

Finske Sanna Sarromaa har skapt debatt med sin kronikk i Nordnorsk debatt den 3. februar, Livsløgnen i Nord. For en som er født og oppvokst i Kirkenes og oppdratt i en norsk-finsk kultur er det lett å kjenne seg igjen i Sarromaas budskap. Selv om hun er sleivete og uhøvisk i noen av kommentarene, har hun rett i det aller meste. Som nordmenn har vi mye å lære fra det finske folkedypet, og det sier mye at finnenes holdning til Russland møtes med forundring fra nordmenn flest.

Det er en grunn til at den finske riksløven holder et sverd som er klart til hugg, samtidig som den står og tråkker på en russisk krumsabel. Det finske riksvåpenets historie kan dokumenteres helt tilbake til 1580 og taler sitt tydelige språk om en lang historisk relasjon til det russiske riket. Finland har lært den tunge veien at Russland ikke er til å stole på og har i mange hundre år betalt en høy pris for sitt naboskap.

Etter Sovjetunionens fall mente finnene at «bjørnen sover bare». Det russiske riket er bygget på dramatisk forskjellige verdier enn de nordiske statene, og slike verdier endres ikke over natten. Dagens russiske regime respekterer eksempelvis ikke tidligere inngåtte internasjonale nedrustningsavtaler, og har brutt de fleste av dem. For ukrainerne er det ikke mye verdt at Russland garanterte for Ukrainas sikkerhet, når Ukraina ga fra seg atomvåpnene etter Sovjetunionens fall.

Russland har vel skrevet under på seks forskjellige internasjonale avtaler der de erklærer å respektere andre staters suverenitet. I russisk kultur er forsoning og kompromiss sett på med forakt som et svakhetstegn. Det er en grunn til at den finske kulturen behandler russerne med utvetydig fasthet og besluttsomhet. Det høres kanskje tåpelig ut i norske ører, men det ligger mye bitter læring i det finske ordtaket: «En russer er en russer, selv om man steker han i smør».

Det russiske regimet er en kriminell elite som i lang tid har årelatt landet de styrer, og som sannsynligvis vil ha en svært kort og dramatisk sorti, dersom det russiske folket gis smaken på ytringsfrihet og rettferdighet. Putin, som tidligere russiske regimer, regjerer på grunnlag av undertrykking og rå maktbruk, og kan aldri tillate seg å gå av som president og dermed miste kontrollen. Putins virkelige mareritt er å være omringet av velfungerende demokratier, der velgerne jevnlig kan bytte ut sine ledere. Ser en på hvordan russisk innenrikspolitikk utspiller seg, er det vanskelig å finne støtte for andre perspektiv. Han er avhengig av å opprettholde et fiendebilde som legitimerer den sterke leder, og det bygges ved å konsekvent dyppe den offentlige kommunikasjonen i tilstrekkelige mengder løgn til at maktbruk rettferdiggjøres. Ytre krefter gis skylden for det meste som er galt, og forsoning med demokratiene undergraves.

Den pågående konflikten i Ukraina handler ikke om at NATO er en trussel mot Russland. NATO er en forsvarsallianse som i sine vedtekter er defensivt sammenskrudd. Putins standpunkt om at NATO truer Russland krever at de 30 medlemslandene må fatte et enstemmig vedtak om å angripe atommakten Russland. Det har ingen troverdighet. Putin har for lengst tatt en beslutning om å invadere og bytte ut regimet i Kiev, og dagens russiske diplomati er et skuespill og en maskerade.

Ved forrige korsveg benektet det russiske regimet sine intensjoner og at Russland hadde intervenert i Ukraina, enda mens små grønne menn beviselig sto på Krim. Regimet har ingen troverdighet. For Putin handler det om at han ikke kan tillate Ukraina og utvikle seg til et velfungerende demokrati i Russlands egen historiske forgård. Det vil fjerne legitimiteten for Putins politikk, og det vil være begynnelsen på slutten for han.

Et gammelt ordtak sier "si meg hvem du omgås - så skal jeg si deg hvem du er". Putin bygger konsekvent allianser med andre despoter og diktaturer hvis historie gjør dem like avhengig av å undertrykke sine folk.

Med det overstående bakteppet er det legitimt å stille spørsmål ved klokskapen til flere av Norges disposisjoner i forholdet til Russland. Selv om bevisstheten om en ny sikkerhetspolitisk hverdag i disse dager synker inn hos nordmenn flest, er det langt igjen til at den allmenne omsorgen for Norges sikkerhet igjen har forankret seg i det norske folkedypet. Denne omsorgen forlot aldri det finske folket. Totalforsvaret er igjen under oppbygging i Norge, men det er tilsvarende langt igjen til vi får etablert en sikkerhetspolitisk ryggmargsrefleks i større deler av det norske forvaltningsapparatet. Denne ryggmargsrefleksen var ikke en gang tilstrekkelig etablert i Forsvarsdepartementet ved behandlingen av Bergen Engines saken.

I dumaen har det russiske regimet vedtatt en doktrine der de forbeholder seg retten til å intervenere i sine naboland, for å beskytte russiske interesser. Dette er også regimets uttalte rasjonale for Russlands fortsatte okkupasjon og innblanding i Abkhasia og Sør-Ossetia i Georgia og i de ukrainske provinsene Luhansk og Donetsk. Følgelig bør det også være åpenbart at forhold som fremmer russiske interesser og russisk identitet på norsk jord bestemt må holdes på en armlengdes avstand.

Regional "folk til folk"-kontakt er et godt utgangspunkt for å bygge gjensidig kontakt, innsikt, respekt og forståelse. Men å forstå hverandre betyr ikke nødvendigvis at man må være enig med motparten og gi denne aksept for ønsker og standpunkter. På norsk territorium må det ikke være tvil om at norske interesser er suverene og at det ikke kan gis noe innpass og fotfeste for et russisk alternativ. Russlands utenrikspolitikk viser oss at det vil være direkte selvdestruktivt og naivt å tillate at det dannes klynger av russisk kultur, russisk identitet og varige russiske interesser på det norske territoriet. Kjernebudskapet i Sanna Saaromaas ytring er helt korrekt.

Det er ikke uproblematisk at den russiske identiteten på norsk jord fremmes med stedsnavn på russisk under de norske på veiskilt i Sør-Varanger kommune. Det har en tung symbolsk effekt. Det er heller ikke uroblematisk at det er nesten like vanlig med russisk som norsk tale i bybildet i Kirkenes. Det virker samfunnspsykologisk på både den russiske og den norske befolkningen.


Likeledes kan det stilles et sikkerhetspolitisk spørsmål ved at det meste av vår lokale og regionale forvaltning i Øst-Finnmark har betydelige innslag av arbeidskraft med russisk herkomst - med tilhørende tilgang til offentlige registre og arkiver. Disse forvaltningsområdene er ikke definert som skjermingsverdige, men man trenger ikke være svært kreativ for å finne innhold med sikkerhetspolitisk verdi.

Det er et tankekors at store deler av den russiske befolkningen som er bosatt i Norge, og som har full tilgang til vestlige media, i dagligdagse diskusjoner utrykker støtte til Putin-regimets virkelighetsoppfatning. Det er også et tankekors at norsk etterretning trekker deler av bemanningen ut av Sør-Varanger, fordi det russiske etterretningstrykket mot deres ansatte blir for stort på norsk jord i den norske kommunen Sør-Varanger.

Det er problematisk at forvaltingen har tillatt at russiske krigsminnesmerker tillates bygd i umiddelbar nærhet av noen av Norges viktigste forsvarsbygg og at russiske arrangører nå organiserer reiser mellom minnesmerkene. I minste fall skaper slike vedtak uønsket aktivitet ved skjermingsverdige installasjoner. Det taler også sitt språk at russiske interesser frimodig ønsker et stort datasenter ved overvåkningsradarene i Vardø, på ei tomt der fiberkabelen ut av Vardø er nedgravd.

Det er likeledes svært umusikalsk og foruroligende at det russiske politiske narrativet ser ut til å ha nådd helt hjem og slått rot hos ledende representanter for lokale og regionale myndigheter. I 2019 uttalte daværende leder for Finnmark Fylkeskommune, Ragnhild Vassvik (Ap), at «det er på tide at Norge avskaffer sanksjonene mot Russland og i stedet innfører lignende tiltak mot USA». De som hadde et sikkerhetspolitisk gangsyn og hadde satt seg inn i det sikkerhetspolitiske bakteppet, så umiddelbart uttalelsene i en større kontekst, - som i dagens situasjon kanskje står klarere frem for de fleste.

Daværende etterretningssjef Morten Haga Lunde holdt senere et foredrag i Oslo militære samfunn der han uttalte: «I Norge forsøker Russland å forsterke motsetninger mellom nordlige og sørlige deler av landet – og mellom Oslo og distriktene – i synet på Russland og russisk framferd». Reaksjonene fra Øst-Finnmark lot ikke vente på seg. Det ble rettet en skarp politisk pekefinger mot etterretningssjefen, og man ønsket ingen kritikk fra den militære fagsjefen for arbeidet med å skape et godt samarbeid mellom Norge og Russland.

Det regionale utenrikspolitiske arbeidet er nok fullt av gode intensjoner. Men alle de som spiller ut initiativ må først og fremst ha klart for seg hvilke interesser utspillene betjener. Som småstat er Norge i en sårbar posisjon. Vi kan ikke tillate oss å legge til rette for utviklingstrekk som kan få alvorlige konsekvenser på sikt. Det er ikke nødvendigvis slik at all politikk som fremmer tettere relasjoner over grensen er god politikk. Utenrikspolitikk er de lange linjers øvelse og et komplisert sjakkspill, der alle handlinger og uttalelser skaper eller svekker posisjoner - for en selv og ens motpart.

Selv om utenrikspolitikk er et statsansvar, så følger det også et ansvar for alle andre nivå som påtar seg å spille en aktiv rolle i den norsk-russiske relasjonen. Ingen kan se inn i fremtiden, og da er det tryggest og være nøktern og tilbakelent. Vi må ikke manøvrere oss inn i en situasjon der den russiske identiteten i Øst-Finnmark kommer i en ikke reverserbar konkurranseposisjon til den norske.

Selv om Norge og Finland har svært forskjellige historier med Russland, har nordmenn ett og annet å lære fra det finske folkedypet. Vi forholder oss tross alt til det samme regimet.