Våren 1940 sto Europa på randen av katastrofe. 340.000 britiske soldater var fanget i en knipe på strendene i den franske kystbyen Dunkerque.

De ble på nesten mirakuløst vis reddet over den britiske kanalen. Et annet utfall kunne ha endret verdenshistorien. Det er ikke usannsynlig at Hitler da ville ha vunnet krigen allerede i 1940.

Blant de allierte tok flere til orde for å søke fred og inngå en avtale med Hitler.

Winston Churchill hadde andre planer. Den grunnleggende innsikten var at eksistensielle trusler mot frihet og demokrati ikke kan møtes med kompromisser.

Man skal ikke trekke sammenlikningene for langt. Men noen paralleller er det til dagens situasjon. Akkurat som i 1940 står de liberale demokratiene overfor en utholdenhetsprøve.

Det skyldes at Europa har gjort strategiske feilvurderinger de siste 20 årene. Avhengigheten av russisk energi var en tabbe. Det har gitt Russland et mektig våpen. Mange spår at den 1224 kilometer lange rørledningen, som transporterer gass langs bunnen av Østersjøen fra Russland til Tyskland, vil bli stengt av Gazprom.

Den kommende vinteren i Europa blir hard, sannsynligvis med rasjonering på strøm. Samtidig rammer inflasjonen hardt og utløser renteoppgang. Priser på drivstoff og mat har skutt i været. Reallønnen faller som en stein.

Europa er nå i praksis på vei inn i en tilstand med krigsøkonomi. Det grønne skiftet er satt på vent. Faren er at det oppstår fattigdom og desperasjon i en skala man ikke har sett på det europeiske kontinentet siden 1930-tallet.

Til sammen er dette mye. Så mye at det er stor fare for sosial og politisk uro. Selv i en nasjon helt i nord som er rik på naturressurser og øker sine inntekter fordi vi har ettertraktet fossil energi å selge. Mange vil si at vi i Norge har lite å klage over. Men de store massene i Europa kan komme til å vende seg mot sine egne eliter. Dette er Putins ønskedrøm.

Likevel har ikke Europa noe annet valg enn å møte den russiske aggresjonen med å frigjøre seg fra hans jerngrep over energiforsyningene. Norsk gass er en del av denne løsningen. Norsk olje og gassproduksjon bærer i enda større grad enn før preg av av å være sikkerhetspolitikk.

Den moralske plikten til å støtte ukrainsk uavhengighet og identitet handler ikke bare om Ukraina. Det handler også om oss selv. Det er ikke lengre tilstrekkelig å beundre den ukrainske motstandsviljen.

Det er vanskelig å si noe annet enn at kampen står mellom godt og ondt. Putin er med sin terrorbombing personlig ansvarlig for drap på flere hundre sivile siden 24.februar. I tillegg ser vi konsentrasjonsleirer, massedeportasjon av ukrainere, voldtekter.

Forestillingen om at NATO har utløst overfallet på Ukraina er en håndsrekning til narrativet Russland etablerer. At det er et tema overhodet, bekrefter Putins bilde av svakhet og oppløsning i Vesten. Å splitte befolkninger i demokratiske land er et glansnummer for autoritære regimer.

Gjennom sitt angrep på Ukraina har Russland angrepet alle frie nasjoner. Den territoriale integriteten har vært en internasjonal orden etter 1945. Prinsipper som er en forutsetning for fred og stabilitet. Store nasjoner skal ikke kunne tvinge sin vilje på andre med vold og terror.

De som tror en rask fredsavtale i Ukraina med overgivelse av territorium til russisk imperiebygging vil løse vanskelighetene med drivstoff, matvarepriser og strøm kommende vinter, bør tenke om igjen: Hva vil prisen bli for å gi etter for Russland?

Kan hende tar det russiske diktaturet seg en pause. For å samle krefter og bygge opp enda mer militær slagkraft. Den neste krigen kan bli enda verre. Og den kan komme enda nærmere vår egen hverdag i trygge Norge.